Gjengen i Wallery Gallery (som jeg lekte med tidligere i år) inviterte meg ned til Stockholm igjen for å male live på gatefestivalen Stockholm Street Festival. Det var stas. Fra 30. juni til 2. juli skulle jeg male vegg sammen en håndfull andre dyktige streetartflinkiser: Tristan Eaton (USA), Ludwig Lewinsky (SE), Amara Por Dios (SE), Iron (SE), Nano (SE).
Det var ordentlig opplegg. Egen dressing room og greier. Ikke at jeg brukte det, men come on, det er kult da.
<3
Jeg dro ned til søta bror for å male én vegg. Jeg hadde skisset ut en skisse på min kjære iPad, men jeg hadde snublet litt i formatet og trodde veggene var liggende. De var stående. Så jeg skisset ut en ny stående variant av samme idé. Jeg har tenkt en del på hvor viktig kroppskontakt er. Sånn på et generelt nivå. litt tabloid kan jeg si at barn som ikke får klemmer som små blir til presidenter som wrestler mot tvkanal-logoer på Twitter..
Vi mennesker er avhengig av kroppskontakt. Hormonet Oksytocin skaper bånd mellom mor og barn under fødselen, fremkaller følelser av tilfredshet, reduserer angst og gir følelser av ro og trygghet. I følge en av de tusen artiklene jeg leste om hormonet så er "Oksytocin veldig viktig for sosial interaksjon. Ved berøring av alle slag går oksytocin-nivået i blodet opp. Både den som berører og den som blir berørt skiller ut oksytocin, det er også en sammenheng mellom oksytocin-nivå og hvor mye man stoler på folk". Så jeg ville lage en vegg som handlet om akkurat dette. Dessuten synes jeg jeg var smart ved å lage et hjerte av to fingertupper som møtes.
Forkastet skisse. Feil format, rett idé.
En kjapp skisse på samme idé.
Amara og jeg var de første til å begynne.
Jeg skisset opp figurene før jeg begynte å fylle bakgrunnen med Oksytocin-relaterte ord og sayings.
Slowly getting there.
Gøy å male med publikum. Folk tok bilder foran veggen hele tiden. Noen var ekstra ivrige og ville late som om det var de som malte. <3
Etter fllere timer med blåtoner var det godt å klaske på litt hud og striper.
FERDIG!
Jeg har den leie uvanen av å være effektiv og ble ferdig med veggen jeg skulle lage på tre dager på bare én dag. Da fant jeg det logisk å lage en ny vegg hver dag. Slik at festivalpublikummet kunne få noe nytt å se på hver dag. Dessuten er det kjedelig å hvile på laubærene.
Lewinski in progress, min (ferdig) og Amara in progress.
Tristan kjørte turistopplegget enda lenger enn meg. Han malte sin piece iført hjelm.
Apropos Tristan! For en gjennomhyggelig og superdyktig type. Fargeblind som dagen er lang, men lagde en trailer så fargerik og crazy at alt annet bleknet i forhold.
Hvor var jeg? Ah. jo. Vegg to. Vel, det hadde seg sånn at det var Pride overalt i Norge den lørdagen jeg var i Stockholm. Og da var det naturlig for meg å lage en Priderelatert vegg. Love er Love, og alle bør behandles likt alltid. Jeg tenkte at alle bør ta et tygg av stolthetseplet akkurat den dagen. Uansett legning. Så jeg skisset ut denne:
iPad + Apple Pencil
Linet opp, klar for pride.
Underveis.
Vegg to, all done.
Lewinsky fortsatt i prosess med sin (magiske) Trumpvegg, noen turister leker foran min vegg, og Amaras vegg er all done.
Dag tre. Søndag. En dag for å få litt påfyll før jeg malte en ny vegg. SÅ jeg turistiserte rundt i Stockholm og brukte et par timer på Moderna Museet. OMG så sjukt mye fett de har der. Spesielt utstillingen som er der akkurat nå med Marie-Louise Ekman. Bildene hennes og den verdenen hun opererer i var helt fantastiske. FANTASTISKE! Om du putter Christopher Nielsen, Pushwagner, Will Eisner, Harvey Pekar, Tone Birkeland og gjengen i Dongery oppi ei gryte og blander godt så kanskje du får noe som kan minne om det Ekman har kokt i hop. Herlig var det.
Dette altså! Herlig!
Tre store stekeovner var logisk å fylle veggen med. På ekte. Logisk og kult.
JA!
Et løst øre... Hu der Ekman hadde et løst øre. Ikke rart jeg relaterte til dama vøtt.
Jeg innrømmer lett at det føltes utrolig digg å se en slik naiv strek og rene flater som Ekman kjørte på med. Da min veggmaleristil skiller seg noe veldig fra scenen ellers. Det jeg lager er også naivt i formen men ikke innholdet. Betryggende og bekreftende å se denne utstillinga når de andre kjører på med gradients og skyggeleggingsskills fra en annen verden. Uansett, i tillegg til Ekmans magi var det kult å se en del klassikere også:
Jeg har nettopp lest ferdig en bok om Picasso, så det passet glimrende å se no snacks live.
Jeg ble starstruck da jeg så det hang Kurt Schwitters originaler på veggene.
Willhelm Tell maleriet til Salvador Dali hang der også. Bare sånn, "Ståle jeg er her jeg også, sånn btw". Jeg OMGiserte og ble 17 år igjen. Da jeg var 17 bodde jeg i en periode i Barcelona og malte. De to store innspirasjonekildene mine i den perioden var Salvador og Pablo...
Jackson Pollock koste seg på veggen han også.
Warhol, Lichtenstein, Slettemark og enda fler.
Museet var absolutt awesome. Jeg kunne ha vært der i enda to timer, men det var på tide å gå tilbake til festivalen for å fargelegge siste vegg.
Den siste veggen ville jeg kalle "I Love You Too". Og da ble dette motivet logisk:
<3
Forbipasserende mente det var brutalt å male over nymalte vegger. Jeg er til en viss grad enig. Men det er også befriende.
Vegg 3, all done.
Det var supergøy å herje ei helg i Stockholm. Ente opp med å male fire vegger på ei uke. Tre i Sverige og én på Røros. Herlig hektisk og utrolig givende. Gleder meg til veggene som kommer.
Jeg spurte mine følgere på Facebook hvilken av de tre veggene fra Stockholm de likte best, da jeg fikk lyst til å lage en slags statistikk over hva som fenget der ute. 150 stk svarte, og jeg har snekret sammen mitt første søylediagram siden videregående:
Eple er digg
Folk var på et generelt nivå veldig positive til alle tre veggene, men det var nok "Piece of Pride" som gikk av med seieren. Jeg vet fortsatt ikke hvem jeg liker best. De har alle sin greie liksom. Trur jeg avstår fra å velge.
Om du har en favoritt, gjerne fortell meg hvilken og hvorfor.
Her kan du lese mer hva andre kulinger synes om de ulike veggene.
Klem Ståle