I dag spiste jeg middag med Håkon Bleken. Vel, jeg spiste, han drakk. Jeg drakk jeg også altså. Jeg fikk assosiasjoner til Christiania Bohemen. Vi drakk dog ikke absint men Munkholm.
Gerhardsen og Bleken. Muligens det nærmeste jeg kommer en bohemsk opplevelse.
Signert-samling
Grunnen til at jeg var så heldig å drapere min gane med chili con carne sammen en av mine store kunstneriske helter, var at Adresseavisen hadde invitert sine skribenter i "Signert"-spalten til en samling på Dokkhuset i Trondheim. Jeg fikk møte mange kjente og kjære kronikkforfattere, en del jeg kjente fra før samt en dunge som jeg kun har stiftet bekjentskap til gjennom å ha lest artiklene deres.
Det var hyggelig som bare det, og alle ble presentert for alle og stemningen var trivelig. Både politisk redaktør Tone Sofie Aglen, debattansvarlig Kjell-Ivar Myhr og redaktør Tor Olav Mørseth holdt fin fine innlegg om avisen. Interessant og gøy å få høre på. Men det som for evig har brent seg inn i min husk er da Håkon Bleken kom inn i rommet og ble plassert rett ovenfor meg. Jeg satt egentlig i samtale med et par av de som jobber i Adresseavisen, men ble plutselig stum. Hele meg sitret av ærefrykt og jeg bare nøt øyeblikket. Alle rundt bordet hilste på Håkon, men ikke jeg. Jeg bare observerte. Det var ikke før Kjell-Ivar tok ansvar og presenterte meg for Bleken at jeg våget å stikke hånden fram og si navnet mitt.
Det var synd du ikke likte de to Håkonene da
Han svarte med å si "Ååh ja. Du ja. Deg vet jeg om. Borgersen skrev en bra artikkel om en av verkene dine" (!!!) Jeg ble satt ut. Han visste hvem jeg var, og ikke bare det, men han hadde kontroll på mitt kunstneriske virke. Han fortsatte: "Du hadde jo utstilling på Galleri SG hadde du ikke?" Hohoho! Jeg kunne ikke tro mine egne ører. Mannen jeg ser sånn opp til hadde stålkontroll på mine krumspring. Han avsluttet litt leende med "Det var synd du ikke likte de to Håkonene da.." der han refererte til Adresseavisens portrettintervju av meg fra tidligere i høst der jeg jo vitterlig sier at de eneste jeg blir starstruck av er Bleken og Gullvåg. Så han hadde misforstått mitt ståsted. Jeg ryddet sporenstreks opp i det hele og han parerete med "Ah.. ja, men det var bedre" før vi fortsatte samtalen rundt hvor gøy det er å jobbe med Per Stene (silketrykkeren vi begge jobber med) og viktigheten av at "Slike som oss stiller krav til trykkerne slik at nivået heves".
Jeg dro hjem knisende og satte meg rett ned for å tegne og skrive om opplevelsen. Mest for å huske den selv, men så synes jeg det er litt fint å dele den med dere. For det er viktig å ha helter. Viktig å la seg inspirere. Viktig å tørre å være litt fnisete fan.
Nå skal jeg ha på meg forlagshatten og pakke bøker for å sende ut til butikker i det ganske land. Ha en fnisete kveld.
Klem, Ståle.