Opprinnelig publisert i Adresseavisen 22. November 2016
Å se barn, gi de trygghet og være der for dem, må og skal være en selvfølge for alle voksne.
Jeg er en sånn fyr som vil at alle skal ha det bra. Enkelt, men ektefølt og ærlig. Naiv. Super. Derfor prøver jeg alt jeg kan for å se folk rundt meg. Være der for dem. Uavhengig av om jeg kjenner de eller ei. Løfte litt her. Feie litt sånn. Bidra litt slik. Trøste litt der. Skulle bare mangle liksom. Har noen det kjipt, så skal det ikke så mye mer til enn å bli sett og hørt for at situasjoner endrer seg.
Dette gjelder spesielt for barn. Det finnes ingenting viktigere enn barn. Ingenting. Det være seg egne eller andres barn. Å se barn, gi de trygghet og være der for dem, må og skal være en selvfølge for alle voksne. Derfor sa jeg ja til å bli med på Redd Barnas kampanje #JegErHer tidligere I høst. Vi må tørre å heve stemmen. Bidra med lys og smil der det er mørkt. Man skal være tøff nok til å gjøre noe når et barn har det vanskelig. Selv om det kan føles ubehagelig både for deg selv og ovenfor andre voksne. Lite visste jeg at temaet skulle bli så brennaktuellt.
Som far. Nei, medmenneske. Som en helt vanlig mann med lue, en jovial nabo, en trøtt fyr på bussen, som en tilfeldig handlende type i frukdisken på Rema, eller en småstresset korpspappa. Som en hva-som-helst med sjel og følelsesregister, blir jeg opprørt og rasende når jeg leser sakene som i det siste har omhandlet feige, triste og onde menn som sitter i mørke rom kun opplyst av det blå skjermlyset fra en skitten PC.
Jeg er som sagt naiv, men ikke så naiv at jeg ikke tror det skjer slik ondskap her på bjerget, men jeg forbeholder meg retten til å bli sjokkert over omfanget. Grovheten. Utbredelsen og hvor organisert det er.
Jeg føler avsky og avmakt og blir så sint at jeg mister følelsen i fingrene. Vanskelig å skrive, vanskelig å tegne, vanskelig å tenke. Men, jeg gjør det. Fordi dette må snakkes om. Masse. Jeg tåler nemlig ikke så inderlig vel. Hvordan kan flere titalls menn klare å ha samvittighet og ikke minst hjerte til, å tenke på, snakke om og til og med gjennomføre slike handlinger? Det er for meg en stor gåte. Det er konsentrert ondskap. Overlagt ondskap drapert i feighet. Om det er en sykdom så er den likevel infisert med ondskap. Med godt skal ondt fordrives.
Jeg ser på meg selv som en kar som klarer å sette meg inn i andres følelser og tanker. Ha empati. Jeg er opptatt av å lære mine barn det også. Men dette. Dette klarer jeg ikke. Jeg makter ikke å finne et fnugg av forståelse for denne ondskapen. Hvordan skal jeg kunne forstå dette? Hvorfor skal jeg forstå dette?
Vel, jeg tror jeg må forstå det. Jeg tror det er livsviktig. Det er nemlig alt for skummelt at jeg ikke klarer å sette meg inn i ondskapen. Fordi jeg tror jeg bør klare å sette meg inn i det, for å kunne se den. Oppfatte den før den skjer. Tørre å tenke det verste. Ikke at jeg skal gå rundt som en hyperaktiv Sherlock Holmes og mumle til meg selv og dra slutninger som ikke finnes, men jeg skal åpne sanseapparatet enda mer. Være åpen for det umulige, slik at det kan forbli det. Umulig.
Det eneste lyspunktet i denne saken erden 14 år gamle jenta, hennes og politiets innsats. Moren hørte på jenta og varslet politiet som igjen hørte på moren og begynte å nøste. Det varmer hjertet noe veldig. Verden virker. Jeg holder fast i det halmstrået av varme i denne nitriste og iskalde saken.
Egentlig skulle jeg skrive en sak om at alle myke trafikanter må bruke refleks, slik at bilistene slipper å bli drapsmenn når de kjører rundt i mørket. Men jeg valgte å fokusere på viktigheten av å se andre uansett mørke. Det være seg i trafikkbildet eller i hverdagen generelt. Bruk refleks, gjør deg synlig, gjør det enkelt for meg å se deg. Så skal jeg gjøre alt i min makt for å se deg. Både i overført betydning og bokstavelig.