Etter et par meget hektiske måneder med mye produksjon, laging, utstillinger og vegger, trengte jeg noen dager med frisk input og inspirasjon. For tiden jobber jeg med en utstilling jeg skal ha på Galleri SG i Trondheim i November og tenkte at London var en akkurat passe fin plass å stikke til for å få nye inntrykk under lua. Jeg tok med meg min venn og samarbeidspartner gjennom mange år (blant annet på VARSKO!, |Festen|, Versus og mye mye mer) Aasmund "Video Kid" Reitan Hegglid. Aasmund er en av de dyktigste VJene jeg kjenner og vi leker godt i lag. Han skal hjelpe meg med et par ting på utstillingen i november og var selvsagt nødt til å bli med meg for at vi kunne se og diskutere rundt de samme tingene.
Et godt tegn på at vi hadde valgt rett by å researche var Ben Eine sitt gigasvære gatemural, som jeg så fra flyet. FLYET! Snakk om odigert prosjekt. Sjekk han ut på Artsy.
Klar for å leke ekte LDNRs
Typografisk lysdekor på tacorestaurant.
Planlegging av traskerute etter tacofrokost.
Vi gikk oss på en far og en sønn som sto å signpainted for hånd. De hadde støøøødige fingre.
Aasmund metadokumenterte det hele.
Vi hadde satt av fire dager fylt til randen med museumsbesøk, galleribesøk, gatevandring og konsert. En av mine favorittartister Kendrick Lamar er kjent for spektakulære og grafiske opptredener. Han gjestet London da vi var der, så det var naturlig å få med seg en stor sceneproduksjon med lys, video, musikk og alskens. Det var en mektig opplevelse. Kendrick sto alene på scenen og ble bare backet av utallige lysrigger, pyro og skjermer. Når en mann får 30-40 000 til å ikke bare synge med på refreng men rappe seg gjennom hele låter, vet du han har publikum i sin hule hånd. Inspirerende å se samspillet, måten det hele var bygget opp på og hvor tight alt var.
Et tomt galleri hadde tusjet på rutene sine. Fin strek.
En av utallige dårlige mobilbilder jeg tok som ikke klarer å få over feelingen av å være der.
Når jeg er på nye steder liker jeg å gå. Jeg liker å se arkitektur, folk, logoer, butikkvindu, måten byen puster på. Alt svamper jeg til meg. En ting jeg ble meget takknemlig for i London var dette:
En annen ting jeg sørger for å finne når jeg er i andre byer er bokhandlere. Da spesielt de som har tegneserier, kunstbøker og grafiske romaner. Da jeg var i Berlin i fjor var det Asbjørn som viste meg en bokhandel, og det først på dag fire av fem. i London nå kjøpte jeg sekken full av bøker nesten før vi kom igang. Det betydde at jeg gikk rundt som en Kjell Aukrust-figur i flere titalls kilometer. Tabbe.
London, som mange andre byer, er stappfull av statuer. Mange av statuene er av mektige viktigperer som har gjort noe bra. Gjerne i forbindelse med en krig eller to. Derfor var det veldig forfriskende å se David Shrigley sin statue "really good" (som taes ned 5. mars). Dette er min type kunst altså. Så herlig bisarr og naiv og meta og og og at jeg blir spontant lykkelig.
"Really Good" er virkelig god.
Det synes Aasmund også.
Vi tok en tur inn på The National Gallery. Det var stappfullt av folk der. Unge, gamle, foreldre og barn og alskens. Barn satt og tegnet etter bilder av Monet og det kokte med mennesker. Herlig! Ikke bare turister, men også lokale. Det kuleste var å overhøre mor og barn som diskuterte et verk av en engelsk kunstner jeg ikke husker hva heter. Jeg hadde nettopp stått og beundret hvor kontemporært et maleri malt for over hundre år siden var, så kommer mor og sønn opp til bildet. De hadde tydeligvis inngående kjennskap til kunstneren. De diskuterte nemlig hvor kontemporært motivet var. "It's like it could have been painted today" sa barnet. BARNET! Love it! Jeg glemte å ta bilde av maleriet.
Uansett, det som også var kult var å se hvordan folk tok bilder av maleriene. Det var selfies og selfies og selfis upon selfies. Det holder ikke å dokumentere maleriet, man må dokumentere at man selv var der også. Jeg tok meg i å se det hele litt utenfra. Litt samme feeling som jeg fikk da jeg lagde det fotoprosjektet på Island. Jeg kjenner at kanskje "folk som dokumenterer kunst" er et nytt prosjekt jeg kan prøve å gjøre noe med. Bildet jeg tok av Aasmund over her, er jo også i den ånden. Så dette er ikke et bedrevitende prosjekt altså, kun en observasjon av folk. Her er en smak av det som kanskje blir mitt sagnomsuste prosjekt "Folk dokumenterer kunst". Du så det her først. Heldiggris <3
Det er noe herlig med kontrasten mellom da og nå. Mobilknips og maleri.
Vi gikk og gikk og gikk og gikk. Men på den måten snubler man over gallerier og alskens snadder man ikke ser om man bare tuber.
Slik som dette galleriet i Westminister. Det hadde et rom. Det så sånn ut. Herlig!
Sa jeg at vi gikk?
Vi fant også et galleri som het White Cube. Det var et herlig gallerirom fylt til randen med nøysom og mønstrete papirkunst.
Liker komposisjonen i dette snapshotet.
Apropos komposisjon.
Vi pløyde igjennom masse gallerier. Møtte gallerister som heller satt på Facebook, gallerister som var så selgete at vi nesten kjøpte både bilen, huset, kunsten og hva som helst annet, noen gallerister var sjenerte og møtte nesten ikke blikket vårt, andre igjen møtte ikke blikket vårt fordi de så avføringen vår ikke besto av penger.
Det går forøvrig utmerket å jobbe mens man venter på Shepards pie.
Møtte gamle dager også. Eller, en dude stoppet folk og lurte på om de ville høre på musikken hans. Likte de musikke kunne de kjøpe brent-cd med musikken på. Bom Bap hip hop.
Snublet over denne Pichi&Avo piecen.
Jeg hadde hørt rykter, fra Brurock, om at det fantes en lovligvegg ved Waterloostasjon. Tilfeldighetene ville ha det til at hotellet vi bodde på var rett ved den stasjonen og jeg kunne formelig kjenne spraylukta fra hotellrommet. Jeg gikk inn i undergangen der det sto flere og malte og dobbelsjekket Lasses info. Den stemte. Jeg tenkte at da måtte jeg jo male en vegg jeg også. Og siden jeg var borte fra kona på selveste Valentines day valgte jeg å lage en aldri så liten hilsen i hennes retning.
<3
Det tok ikke lang tid før folk så selfiemuligheten. Det er jo stas.
Mens jeg sto og pakket sammen begynte folk å selfieisere. <3 Hu dama her hadde akkurat kommet fra Amerika for å besøke venner. Vi slo av en prat og hu visste meg bilder av ting sønnen hennes hadde malt og laget. Det er herlig å tenke på at vi hadde aldri pratet sammen hadde det ikke vært for maleriet mitt. Vi kommer til et felles utland fra hvert vårt land og tilfeldigvis møtes vi under en togstasjon og plutselig diskuterer vi kjærlighet, farger, avkom og kunst.
Ferdig.
Etter at jeg avsluttet veggen gav jeg sprayboksene til ei jente som sto å malte vegg litt lenger bort. Hu ble så glad at hu slengte seg rundt halsen min og takket ca tusen ganger. Ble litt satt ut av det hele. Noe jeg så på som en liten og naturlig gest, var tydeligvis en dåd uten sidestykke for henne. Det var gøy å se hvor glad hun ble, og hun ble stående å male i timesvis etterpå. De stakkar boksene skapte mye glede uten å vite det. Det er utrolig hva nestekjærlighet kan gjøre altså. Nå kan det virke skrytete at jeg forteller dette, men jeg sier det for jeg ble oppriktig glad av hennes megaglede. Og når en så liten ting som å gi bort en håndfull bokser kan lage så mye glede, må jeg dele på den. Kanskje du også kjenner litt på den.
Vi satt av en hel dag til å herje på Tate Modern. Jeg har hatt lyst til å dra til Tate helt siden de var en del av utstillingen min "Festen" på Trondheim Kunstmuseum i 2010. Skulle ta åtte år før jeg fikk somlet meg til å poppe innom. Her skulle det brukes tid!
Det var med barnlig glede jeg gikk fra sal til sal og oppdaget ny kunst og møtte "gamle kjente". Som for eksempel flere verk av Dalí. Salvador var nemlig, sammen Piccaso, den som fikk meg til å skjønne at kunst kunne være mer enn nasjonalromantikk. Jeg var 17 år og bodde en måned på Can Serrat i Barcelona og lot kunsten ta over hver eneste pore i kroppen. Jeg var på skoletur og malte fra morgen til kveld. Kopierte mesterne og elsket det. Det var derfor gøy å studere maleriene igjen.
Detalj fra et av Salvador Dalí sine malerier.
Denne = Gull!
Dette var herlig massivt! Et Babelsk tårn av radioer som alle spilte ulike ting. Clever af!
Arkitekturen og lyset = <3
Bonushistorie: Det var en spaavdeling på hotellet og vi ville teste ut basseng og badstu. Vi tok heisen ned til -4 og forhørte oss om hvordan opplegget var. De ba oss ta heisen opp til åttende (der rommene våre var) igjen og ikle oss morgenkåper for så å komme ned igjen. Som sagt som gjort. Det føltes megakleint og kaksete å måtte påkalle room service for å be om morgenkåpe, da rommet mittselvsagt ikke hadde en liggende. Jeg snublet meg rødmende gjennom en bestilling og mens jeg ventet på room service tegnet jeg litt. Jeg er ikke vant til room servce og fænsi opplegg jeg altså. Men jeg fikk svømt kilometeren min og det hele endte godt.
To dager etterpå skulle vi ned igjen. Til min overraskelse var det bøttevis med unge par som drakk champagne og klinte og gnukket og var i overkant næsti i bassenget. Det jeg ikke hadde husket var at det var Valentines Day... Det virket som hele London skulle ha seg i bassenget. Aasmund og jeg var ikke keen på å delta i noe romantisk rekordforsøk så vårt besøk i spaavdelingen den dagen ble meget kortvarig.
London var veldig inspirerende, og je kom tilbake med lua full av idéer. Noen er skriblet ned på ark, andre er påbegynt og resten får bare syde under lua til de krangler seg frem. Jeg ble så inspirert at jeg vurderte å lage en tegneserie av det hele. Men det ble med denne idéskissen:
Vi hadde fargerike luer for å ikke miste hverandre i metropolbyen. (Ja vi er begge snart 40, men likevel)