Før, i gamle dager, var Berkåk en plass jeg kjørte gjennom. Eller ikke gjennom, mer forbi enn gjennom. Til eller fra Trondheim, Toten, Oslo, What ever. Jeg visste lite om Berkåk. Nesten ingenting. Jeg visste de hadde en knakende bra veikro der og at jeg muligens hadde en barnevakt derfra da jeg var liten. Kanskje het hun Mette. Eller noe som ligner på Bente, tror jeg. Det er ikke mye informasjon å inneha om Berkåk. En veikro og kanskje en barnevakt. Uansett, det var før. Nå er det ikke sånn lenger. Heldigvis.

Grunnen til denne kunnskapshevingen om Berkåk (eller Bjørkeåker som navnet opprinnelig stammer fra *sies med i overkant mansplainete stemme*) er at Rennebumartnan tok kontakt med meg på senhøsten i 2017. De lurte på om jeg ville lage en vegg i Berkåk og bli med som utstiller på martnan. Som martnasgeneral Kenneth sa til avisen opp.no:

“Allerede før temaet var bestemt tok vi en tur inn til Trondheim og snakket med Gerhardsen. Han var nesten grunnpilaren og grunnmuren i temavalget.”

— Kenneth Teigen, sjef i Rennebumartnan

Jeg takket ja til å være med på litt herjing i Berkåk. Veggen så forlokkende ut og de sa de kunne fikse container(e) til meg som jeg kunne ha utstilling i. Deretter tok det noen måneder. Jeg jobbet med mitt og min deltagelse og lek på Berkåk og Rennebumartnan så ut til å renne ut i sanden. Jeg takket nemlig ja til å leke om jeg både kunne lage vegg og ha containerutstilling. Ikke det ene uten det andre. Dette viste seg å være litt av en kabal å få til å gå opp, men Kenneth og flokken har tydeligvis spilt noen runder vri åtter tidligere for plutselig etter mengder med intens jobbing i kulissene fikk jeg en telefon: Formannskap, ordfører, kommunefolk og fandens oldemor hadde gitt utsmykning og utstillingsstunt tommelen opp. Vi kunne sette igang veggprosessen.

Jeg tok en tur til Berkåk for å gjøre research. Jeg lærte om tresorter, steinsorter, steinfarger, om frivilligheten, om engasjementet, om Vebjørn Rodahl, om Astrid S, om stier, gruver, barn, voksne, skulpturer og næringsliv. Jeg lærte om slagord og visjoner, jeg befarte skoler og haller. Hilste på innbyggerne og spiste ostehorn. Jeg tok med meg inntrykkene hjem til Trondheim, og på veien hjem vibrerte hele bilen. Om det var fordi de sprengte inni fjellet eller fordi jeg var så ivrig og klar for å lage en vegg vet jeg ikke. Men, resultatet av all research, samtale og skissing ble til veggen jeg lagde på to dager i slutten av mai.

Jeg hadde med Gerhardsen & Karlsen som dokumenterte det hele. De tok 1600 bilder og en dunge film. Jeg kutter det hele ned her, men det var så mange kule bilder at dere må tåle og se en liten haug i alle fall. Enjoy:

Kjapp befaring på morgenkvisten før jeg hadde en tegneworkshop for femteklasse på barneskolen. Inspirerende å starte dagen med litt blyantlek sammen kidsa.

Trangt oppi kørja, men teleskopstanga svikter ikke.

Eksponeringsteknikk. Høydeskrekk no more.

Dag to, sola står opp og veggen begynner å ta form.

GerhardsenKarlsen_StaaleGerhardsen_Berkåk74.jpg

Vanskelig vannskille i visuell vannsklie

Liveradio måtte vi kunne unne oss å ta tid til.

Muligens på mitt aller, aller tøffeste her. LOL

Etter tøffingpausen på radio er det rett opp i veggen igjen.

Stige i bakke er ikke dritlett men det går.

Litt og litt. Stå i det, så blir det til slutt.

I tillegg til hovedveggen ville jeg lage noen vegger på E6-siden av kvartalet. Slik at forbipasserende slutter å forbipassere, men heller kjører innom og nyter vegg og befolkning.

Glad for å få kunst. Trykker det til sitt bryst i pur glede.

Der står han på knær og er sjeleglad for all kunst som kommer hans vei.

«På samme lag noe sammen»
En skapende vegg for en skapende bygd. Der den ene er avhengig av den andre for å få til sitt virke. Gutten er avhengig av at jenta tegner og produserer kunst, og trenger flere blyanter for å gjøre dette. Jenta er avhengig av guttens blyantmakeri for å få spre sitt buskap om kjærlighet ut til verden. Begge er de avhengige av håndverket sitt for å leve og lage, og begge er avhengig av hengebjørka fra Rennebu som de lager blyanter av og hviler trygt på. Rennebu er dermed fylt til randen av skaperkraft. Det er skaperkraft i hver eneste innbygger. Hvert eneste tre. Hver eneste flis. Håndverk og fantasi slipper skaperkraften løs. Kortreist og selvgjort. Sammen. Resultatet blir inspirerende kreativitet som mottakeren (som står lykkelig på knær på veggen ved E6) trykker til sitt bryst. På denne måten blir hele av bygda inkludert i det hele. Alle har sin rolle og alle er avhengig av hverandre. De er «På samme lag noe sammen».

Dessuten sånn på tampen så var det veldig gøy (for meg i alle fall, men også kanskje deg) å kunne følge progresjonen på veggen via media. Her er noen av sakene: