Det er midt på natten. Ikke midnatt liksom, men klokka er 03:42 her jeg sitter. Det anser jeg som veldig midt-på-natten-aktig.
Ute sover verden. Det er i utgangspunktet sovetid så det er ikke så veldig rart at de sover der ute. Det burde jo jeg også ha gjort, men her sitter jeg altså våken som en lysfontene i stappmørket og jobber.
Det må kanskje nevnes at jeg ikke sitter i atelieret mitt i Trondheim, som jeg normalt jo gjør, men i en Airbnb-leilighet i Los Angeles. Det er nemlig et viktig poeng sånn rent tematisk, bare bear with me, som de kan finne på å si her borte.
Mitt indre ur har absolutt ikke fått med seg denne viktige detaljen om at vi ikke lenger er i Trondheim, men i en helt annen tidssone. Vi, min venn Aasmund og jeg, har rett og slett reist tilbake i tid for å gjøre research. Kall oss gjerne Marty McFly og Dr. Emmet Brown.
Hjemme tror jeg det er tid for lunsj nå. I alle fall kjennes det ut sånn på kroppen. Det indre uret og magen er samkjørte, og samtidig utrolig skakkjørte. For man skal ikke spise lunsj midt på natten, men det føles ut som om jeg bør hive i meg noen blingser med banan og kanskje frekt toppe det med en kopp te med melk og honning.
Men her er det mørkt i stall og i låve og nå skal alle nisseunger sove. Unntatt Ståle. For han er alle lysene i den sangen av Kanye West. Uansett hvor lysvåken jeg er, er det uaktuelt å spise nå. Jeg er ikke Dagobert Sørensen heller.
Våkennatt og sult til side. Min barndomsdrøm har gått i oppfyllelse. Jeg har reist i tid. Maskinen vi reiste med var dessverre ikke en modifisert og plutoniumsdrevet sølvbil. Det var en helt vanlig flymaskin. Avansert nok.
Som liten drømte jeg om å reise tilbake i tid for å se dinosaurer og hjuloppfinnere. Det er lite dinosaurer å se her i gamle dager. Men aldri si aldri, det er natt og selv stegosauruser må sove. Kanskje det dukker opp noen etter hvert. Jeg har satt fram et vannglass for å være på den sikre siden.
Litt som Erik Solheim, har jeg altså flydd i timevis. Jeg har dog ikke noe gullkort eller businessklasse å skryte på meg. Jeg har bare reist tilbake fremtiden jeg. Verken mer eller mindre.
Timene ble skrelt av klokken mens jeg intetanende satt trangt og så på actionfilmer og spiste kompakte flymåltider. Tiden er opp ned. Det er helt merkelig. Jeg bor plutselig i en Cher-sang, men uten melodramaet.
Jeg har skrudd klokken både hit og dit før altså, men aldri så omfattende som nå. Eller, jeg slapp å skru klokken, den fikset det selv. #snikskryt. Jeg har hørt folk klage over jetlag tidligere, men jeg har bare tenkt at de dro på litt breial fortellerteknikk for å få fram at de er bereiste. Men dette er ikke noe å skryte av. Jetlag er kjipt. Jeg føler meg som en overfylt svamp. Alt er litt i sakte film. Samtidig ikke.
Ikke rart Onkel reisende Mac var så virrete av seg, det må ha vært døgnvillheten som hadde satt seg i barten. Jeg bruker å være lettere mørkredd når det er natt. Men siden kroppen min ikke helt skjønner at det faktisk er natt er jeg ikke redd. Jeg var mer skvetten av meg da Aasmund og jeg spiste tacos på Grand Central Market. Ikke fordi det var så himla skummelt å spise tacos. Det var ingenting skummelt med den smørblide, serviceinnstilte og tannlause mexicaneren med ansiktstatoveringene som solgte oss maten heller, men kroppen min var i nattmodus. Så jeg var liksom tunet inn på mørkredd.
Jeg har gladelig og med overlegg reist så langt og likevel er jeg døgnvill to the bone. Trøtt, våken, sulten, mett, irritert og aller mest forvirret. Begynner å lure å om dette egentlig er en drøm. Altså, om jeg i det hele tatt skriver denne artikkelen eller om jeg drømmer at jeg skriver den. Sitter jeg i LA? Er jeg våken? Skriver jeg i søvne? Det jeg har skrevet hittil er fylt til randen med referanser fra alt fra barne-tv til åttitallsfilmer, prinsessebryllup, politikk og hiphop. Ikke ulikt en drøm.
Det vil fort vise seg, for jeg tror ikke drømmer kan trykkes på papir. Men kanskje tidsreiser og/eller døgnvillhet kan det?