En roooolig påske uten så mye som et penselstrøk, (vel, litt ble det jo, men altså jeg hadde ferie. På ekte.) gjorde at det klødde ekstra mye i fingrene etter å male. Maleriene jeg holder på med i atelieret (til Stiklestad Nasjonale Kultursenter) er i en litt annen tone of voice enn de barnlige, naive figurene jeg bruker å legge igjen på vegger rundt om. Jeg var klar for å lage noe naivt og supert.

Jeg higet etter å lage en vegg. En stooooor vegg. Plutselig slo det meg at jeg for noen år siden forsøkte å få malt et tak. Et tak er jo som kjent bare en vegg som ligger. Men takjakten har aldri båret frukter. Før nå. Jeg ringte mine venner på Rubberspray i Trondheim. De må jo flytte lokaler fordi huset de holder til i skal rives og boliger skal oppføres. Frode på Rubberspray ordnet biffen med huseier og ti minutter etter kunne jeg stikke på befaring for å ta lerretet i øyesyn. For sikkerhets skyld tok jeg med meg Mathias og dronen hans, slik at jeg kunne få se taket i sin helhet. For det var schvært.

Jeg hadd kun én dag til rådighet om jeg skulle få til dette stuntet. Timeplanen er fylt til randen, det var kun dagen i går som var ubesudlet. Vel, helt til jeg bestemte meg for å male sekstenhundre kvadratmeter tak.

Prøvde å skisse opp noe med kritt. Fåfengt. Det ble for puslete.

Det tok to timer å male bare hodet. Det gikk med 10 liter maling også.

Det tok lang tid å male, men Mathias koste seg med kameravinkler.

Mens jeg skriver dette sutrer jeg høylytt over smertene i kroppen. 14 timer trur jeg det tok å male motivet. 14 timer med blod, svette og tårer (og solbrenthet og såre muskler). Men dæven så gøy det er å se resultatet.

Det gikk med 10 liter med hvitmaling også før jeg kunne begynne med den røde.

Er så gøy å se proposjonene opp i mot biler, busser og bygg.

Det ble til slutt for mørkt for dronen. Samtidig som jeg ferdigstillte verket i stappmørket, rullet jeg gladlaksete over TV-skjermen i de trønderske hjem. Jeg var så sliten og kokt i kålen da NRK var innom for å intervjue meg, at jeg er overrasket over at jeg hørtes nogen lunde oppegående ut. For makan til susete fyr skal du lete lenge etter. Heldigvis ble jeg drapert i litt Alf Skille, så da er alt godt.

Om et lite “Jeg er glad i deg” eller “I love you” kan fargelegge hverdagen litt, tenker jeg at et DIIIIIGERT “I LOVE YOU” kan lage regnbueeksplosjoner og hurrarop. Alle trenger at noen er glad i dem. Det er heller ingenting som er bedre enn når noen er glad i en.

Jeg er glad i noen. Du er glad i noen. La oss fortelle dem det.

Dette er den absolutt største piecen jeg har laget. Det var utrolig moro, men neste gang jeg skal opp i den skalaen, skal jeg bruke mer enn en dag. haha. Fjottkopp altså.

Sjekk også filmen for å virkelig få feelingen av omfanget: