Denne teksten skulle egentlig handle om noe annet

Denne teksten sto opprinnelig på trykk i Adresseavisen 12.02.2016

I utgangspunktet hadde jeg tenkt å skrive om endringer. Som konsept har det nemlig fasinert meg en stund. Det at vi, både enkeltpersoner og som folk, stritter sånn i mot endringer. Vi vil ha det slik som det var. Vanens makt. Endringer er vondt. Godstolen er god. Jeg elsker endringer. Gode som vonde. Elsker er kanskje å ta i, men jeg liker dem. Veldig. Jeg synes nemlig komfortabelt er kjedelig. Og er det noe jeg ikke gjør, er det å kjede meg. Selv om det ettersigende er sunt å kjede seg (det lærte jeg av tante Sissel på slutten av åttitallet) så er det noe jeg ikke gjør. Jeg bruker dog kjedsomhet som drivkraft til å skape. Skape, leke, endre, forske, prøve, feile, prøve litt til, smake, føle, kjenne, tegne og hva som helst annet enn å sitte i godstolen, fise og vente på å bli underholdt. Holdning over underholdning (for å sitere noen parlamentariske rappere). 

Nå ser jeg at teksten min plutselig ble en tekst om kjedsomhet i stedet. Og det er jo fort slik i våre dager. Vi leser ikke hele saker. Vi makter tydeligvis ikke å skrive hele saker heller. Det holder lenge med 140 tegn, men du får mest interaksjon om du holder deg til 80 og husker på å ha med et personlig pronomen, ordet ”lyst” og gjerne et par spørsmålstegn. Ikke ser vi hele TV program. Og skulle man plutselig se hele, så er det ikke på lineær TV. Å nei, du. Da binger man og pløyer igjennom 10 episoder med House of Cards eller konspiratoriske dokumentarer om mordanklager fra virkeligheten. Vi zapper og sjonglerer flere skjermer samtidig. Snapper at vi spyr regnbuer og hashtagger #nofilter på våre gjennomfiltrede bilder. Inntrykkene kommer fra alle kanter. Også fra oss. Hele tiden. Det blir for mange. Til slutt nuller de hverandre ut, og vips vi kjeder oss igjen. 

Nå har mine barn begynt å kjede seg, vel han på ett og et halvt har ikke opplevd konseptet enda, men hun på sju har prøvd seg på en ”Æ kjeeeeede mææ”. Da drar jeg frem en pimpet versjon av tante Sissels åttitallsvisdom, en Sissel 2.0 so to speak, og forteller avkommet at ”når vi kjeder oss blir fantasien flinkere”. Det å kjede seg er egentlig bare at fantasien trener. Har gym. Jeg foretrekker nemlig en høydetrent fantasi som kunne ha vært en  dialektforvirret PT på et rikskringkastet helseprogram, framfor en som kunne ha jobbet deltid som navlelo.

Før jeg kjører meg helt fast i kjedsomhetsgryta vil jeg tilbake til dette med endring. Jeg leser aviser. Vel, jeg skummer aviser, blogger, sosiale plattformer, lineær TV og andre kanaler. Ofte sitter jeg igjen med en en litt matt tomhet og en besk bismak i munnen, som muligens kan være denne mystiske umamismaken jeg har hørt om. Uansett, mediene er stappfulle av både eder, galle og reflekterer et verdensbilde som er i overkant kjipt. Misforstå meg rett. Jeg vil lese alt dette. Det er viktig at det skrives om flyktningekriser, politiske fjøsnisser fra inn og utland, bussbillettpriser, enslige mindreårige asylsøkere, ikkedusjende elever, småbutikkene i midtbyen og andre saker som faller under fanen matt tomhet. 

Bare så det er sagt; jeg ønsker ikke at avisene skal fylles til randen med agurksmakende gladsaker altså. Men, det hadde vært godt med en liten oase av trivsel midt oppi denne ørkenen av nedtrykthet. En oase der man kan drikke friskt vann og trekke pusten før man bretter opp ermene, luter nakken og går med friskt mot ut i ørkenen igjen. 

Nå tenkte jeg at vi kunne lage en sånn oase. Her. Du og jeg sammen. Som en test. La oss sette den overnevnte fantasien i arbeid og se om vi ikke kan lage noen oaser der ute. Ta opp den smarteste telefonen du har, åpne din favoritt-app for sosialt mediebruk og send en gladnyhet til meg på @Kreativoli. Jeg samler opp alle gladsaker, og sørger for å få delt dem med omverdenen. Vips, så har vi forhåpentligvis laget en slags digital oase. For sikkerhets skyld kan du merke trivselsmeldingen din med #endrelitt.

Nå kan det hende at verdensbildet faktisk er akkurat sånn som mitt inntrykk fra mediene er, men det gjør bare dette lille endringsprosjektet viktigere enn først antatt.