Opprinnelig publisert i Adresseavisen 07.11.2017
Jeg har ikke mange minner fra barnehagen. Ikke så rart kanskje, det er strengt tatt minst en meter, en dunge skjegg og litt måne siden jeg gikk der.
De få minnene jeg har er tilknyttet kreativitet og skaperglede. Vel, om du ser bort fra den episoden der jeg slo ut ei tann på en jeg tror het Frank. Du skjønner vi, og to til, skulle leke mor, far og barn. Jeg ville være hund. Frank var allergisk mot hunder og der oppsto problemet. Jeg var tydeligvis allerede mentalt en hund, da jeg valgte å løse konflikten med å eliminere «problemet» med et slag. Skammer meg.
Uansett. Kreativitet og skaperglede. Jeg husker vi dyppet stearinlys. Vi dyppet forsiktig og løp til døren og tilbake, stilte oss i kø og dyppet igjen. Gym og håndverk hånd i hånd. Jeg digga det.
Jeg minnes også en veveperiode der jeg sleit noe veldig med å få tråden dit den skulle, og endte opp med noe som lignet mer på en blåknute på LSD enn en løper. Men det var ikke så viktig. Jeg hadde skapt noe og mamma ble glad.
På barneskolen husker jeg hvor vanskelig jeg synes det var å dreie en klumpete lysestake, men den følelsen av å endelig få det til sitter i ennå.
I teorifagene noterte jeg ved å tegne det som ble sagt fra kateteret. Det gjør jeg forresten ennå. Jeg tegner konferanser rundt om i landet. Jeg visualiserer det andre sier. Det gjør det lettere å huske, og skaper assosiasjoner utover det som ble sagt. Ikke bare for 12-årige meg, men for slipskledde voksenpersoner på konferanser også.
På videregående gikk jeg for øvrig fra 2 til 6 i matematikk, da jeg skiftet lærer og fikk tegne og snakke om tall på den måten jeg så dem. Utenfor regnearkets rammer.
Jeg har tegnet på alt. Alltid. Uansett om jeg fikk lov eller ei. Papir, pult, vegg, buss, tavle, og lerret fikk gjennomgå. Jeg ville utforske, skape, lage, utvide horisonten og finne på. Kreativ tenkning skaper refleksjon. Det tror jeg verden har godt av. Reflektere litt før vi poster den tweeten, trykker på den røde atomknappen, selger den oljetønna eller bygger den muren.
Kreativitet er problemløsning. Alle er kreative. Det handler ikke om å være flink til å tegne eller male. Det handler om å se muligheter, nye veier til Rom og finne løsninger utenfor den berømte boksen.
Estetiske og praktiske fag i barndommen er viktig. Ikke for at alle skal bli Julie Ebbing eller Hannah Ryggen, men for at alle fortjener å oppleve mestring og lære seg selv og verden å kjenne.
Her om dagen insisterte ungene mine på å male samtidig som de spiste frokost. Det passet ikke akkurat råbra å søle med maling ti minutter før avgang til skole, jobb og barnehage, men jeg skal ikke ha på meg at jeg har nektet noen å male, så jeg fant fram maling og lot dem herje.
Han på tre ville at hun på ni skulle male en brann med oransje slik at han kunne bruke blått til å slukke brannen. Det fikk meg til å smile noe veldig. Han hadde skjønt et par ting han lille. Både hva gjelder komplimentærfarger og brannsikkerhet (takk Brannmann Sam, man kan virkelig stole på deg).
Hun på ni spurte om jeg visste av det bildet «Jeg», for det ville hun nemlig male. Jeg skvatt til. Hun visste om Ludvig Eikaas sitt fabelaktige selvportrett! Hun kunne fortelle meg at klassen hadde vært på museet og fått omvisning. Jeg ble så glad at jeg spontanropte «Så kuuult!», som igjen gjorde at ekkoet (treåringen) også ropte «Så kuuult!», som igjen gjorde at niåringen gjorde det. Der sto vi altså og tok en kunstpause på kjøkkenet og ropte for full hals alle tre. Kunst i skolen engasjerer.
Det at datteren min valgte det motivet passet egentlig veldig bra, da jeg gikk og grunnet på å skrive det du nå leser. Eikaas selv sier nemlig følgende om motivet: «Som barn i skolen bygget jeg opp en irritasjon over at jeg i skjønnskrift ikke fikk begynne en setning med Jeg eller Eg.»
Eikaas har laget, kanskje det kuleste selvportrettet noensinne ved å bruke skolens trange rammer som utgangspunkt. Så herlig meta.
(PS. Unnskyld Frank.)
Illustrasjon: Eira Kristine Gerhardsen