Opprinnelig publisert i Adresseavisen 08/02/2018
Malingen på lerretene, i rommet ved siden av, tørker. Jeg sitter her i en grønn gammel stresslessaktig skinnstol og jobber. Jeg aner ikke hvilket merke stolen er, jeg kjøpte den sammen et sotet glassbord og en brun stresslessaktig skinnstol på Fretex da jeg flyttet inn i atelieret mitt for et par år siden. Den er god å sitte i. Det er ikke viktig nå. Jeg jobber jo. Når jeg sier jobber, mener jeg scroller. Når jeg sier scroller, mener jeg meg forbi deg og livet ditt. Alle andres sitt også. I høyt tempo. Mitt eget også forøvrig. Både det digitale og det analoge.
Jeg scroller meg forbi opprop mot urettferdighet, videoer av Dad Jokes, slampoesifremføringer, solnedganger, #egostrikk og feiring av vennedager i et eneste sveip. Det går fort. Sveip sveip sveip. Flere titalls liv, meninger og ytringer forsvinner opp mot intet. Jeg diskriminerer ikke. Når jeg sier jeg ikke diskriminerer, mener jeg jeg ikke bryr meg. Jeg drar alle over en kam. Når jeg sier kam, mener jeg skam. Jeg drar alle over én Skam. Den norske, ikke den franske eller amerikanske versjonen. Leser bare overskrifter. Bryr meg akkurat litt for lite til å trykke like. On to the next one.
Jeg absorberer alt. Når jeg sier jeg absorberer alt, mener jeg at jeg snoker. Jeg trekker det ikke til meg. Eller, jo, jeg trekker det til meg som om jeg er en åttitalls tavlesvamp full av dagsvarm skolemelk. Når jeg sier dagsvarm skolemelk, mener jeg rykende ferskt sladder. Jeg snoker på deg. Jeg scroller på meg tennisalbue i det ytterste tommelfingerleddet. Kall meg Scrolle Gerhardsen.
Åpne app
Svipe, scroll, scroll, dobbeltapp
Scroll, dobbelsjekk
lukk app
repeter
I mellomtiden overhører jeg alt det som skjer.
Vil du meg noe så oppdater.
Jeg scroller så mye at selve livet setter opp en revy foran øynene på meg. Ikke det at jeg ser på. Jeg scroller. Det livet jeg kan ta på. Livet jeg kan lukte. Det er det livet som spiller teater nå. Jeg rekker ikke å kaste terningen en gang. Når jeg sier jeg ikke rekker å kaste terningen, mener jeg at jeg ikke rekker å se barna mine ”klare selv”. Vokse. Bli selvstendige. De må det nemlig, for jeg scroller. Planter må prates med, sies det, ikke bare vannes med lut og kaldt vann.
Jeg ser ned i telefonen til det piper i nakken. Jatter med i hverdagen akkurat lenge nok til å innta min sårt tiltrengte fix av notifications. Jeg manøvrerer meg gjennom et kaleidoskop av pushvarsler, for å forhåpentligvis bli tilfreds. Når jeg sier tilfreds, mener jeg måten øynene dine forteller meg hvor glad du er i meg når du smiler på den måten. Du smiler på den måten rett foran meg akkurat nå, men jeg er fortapt i en koagulasjon av digitale oppdateringer.
Jeg må legge fra meg mobilen, iPaden, Macen, iKlokka, iWhatever. Alt med skjerm må bort. Jeg vil bli en sånn der Harvestmann. Uten å blogge om det. Ironisk nok skriver jeg om det nå, men jeg skjønner hva jeg mener.
Det er nesten så jeg vurderer å begynne å røyke, så jeg kan ta røykepauser i stedet for scrollepauser. Bare mens jeg har skrevet denne artikkelen har jeg sjekket Facebook, Instagram, Twitter og Snapchat en håndfull ganger. Selvsagt kun for researchens del, jeg jobber jo. Når jeg sier jobber, mener jeg scroller meg forbi livet mitt.
Når jeg sier jeg, mener jeg deg.
Epilogg av:
Her om dagen fikk jeg det for meg å løpe ut på et jorde. Etter en lang og intens arbeidsdag måtte jeg bare løpe ut på åker-restene og hoppe litt paradis i snøen. Kjenne kulden bite meg i nesa samtidig som sola stakk meg i øynene. Øynene som i de siste fire månedene kun har hatt blått skjermlys som eneste lyskilde.
Nå er våren her. Med sol, luft og vær. Jeg var redd jeg skulle sprekke i sola der jeg sto, men jeg kom på at selv om jeg er mye på nett, er jeg ikke et nett-troll. Jeg sprakk ikke, men sollys altså, det gjør noe med meg. Når jeg sier gjør noe med meg, mener jeg at jeg blir glad. Glad og varm. Så mye at jeg glemmer å scrolle. Kall meg heller bare Sole Gerhardsen. Verden er vakrere uten filter.