Opprinneliig publisert i Adresseavisen 15.11.2018
Trondheimsgutten Ståle er på storbytur til verdensmetropolen Oslo. Alt er stort der. Ukjente lukter. Ukjente lyder. Ikke er han vant til transportmidler som beveger seg under bakken heller. Han ender derfor opp med å ta T-banen 27 stopp for mye. Tjuesju! I feil retning.
Etter mer enn en time på baner på en slags morgenrushaktig sightseeingtur rundt om i nevnte verdensmetropol, finner han endelig en kafé i nærheten av sin destinasjon. Han er trengende og spør høflig på sin egen dialekt om å få låne toalettet.
Den überkjappe, hylhippe baristamannen sier kjekt «To latte skal bli». Ståle blir i all plutselighet perpleks eier av to caffe latte, men må fortsatt på do. Han prøver igjen å fortelle at det er toalett han trenger. Ikke kaffe.
Etter litt gapskratt, mye rødme og gestikulering får han omsider låne toalettet. Som selvsagt er tett. Ståle går da videre ut i verden. Fortsatt trengende, men to latte rikere. Om ikke annet.
Vi spoler seks timer fram i tid. Den stillongskledde mannen, vi har blitt kjent med som Ståle, er ferdig med sitt ærend i storbyen. Både toalettærendet og det av mer kunstnerisk karakter. Nynnende på en Wavold-klassiker, sikter han seg inn på flytoget for å begynne på hjemreisen til trøndersk jord. Fremfor alt til Trondheim der han bor.
Grunnet karma og/eller signalfeil i NSBs tunneler, er flytoget fylt til randen. Aldri har uttrykket sild i tønne passet bedre. Aldri. Den en meter og nitti centimeter høye mannen med alle ullklærne (og lue), får heldigvis akkurat plass. Han er jo bare skinn og bein, stakkar. Han når dog ikke ned til gulvet. I tredve minutter henger han og stillongsen klemt mellom andre reisende. Intimsoner er utvisket og det damper på rutene.
Svettere enn en sliten Jarlsbergskive i gårsdagens matpakke, når han endelig fram til Gardermoen. Tre timer før flyet skal hjem. Ute i god tid da vet du. Ståle går til skranken med en plan om å bytte fly. Han har jo slik en fancy plussbillett, så da skal det ikke være noen sak.
Skrankedame 1 kan fortelle at jo, det er helt klart en sak. Ståle har nemlig feil type plussbillett. Han lærer at det finnes hele sju nivåer i plussbilletthiearkiet. Han har den laveste grad av pluss. Nesten et minus, si. Om han vil bli med neste fly må han oppgradere billetten. Det koster 900,-. Utrolig hva man lærer på reise altså.
Ståle hadde verken på seg spanderstillongsen eller spanderbuksene. Han avstår derfor fra uvettig pengebruk, svetter seg gjennom sikkerhetssjekken og belager seg på tre timer med grisekjedelig flyplassventing.
Til sin store overraskelse ombestemmer han seg plutselig. Pokker heller. Han vil hjem til kone og barn. 900,- er ingen sak. Hah! «Jeg kan pante flasker når jeg kommer hjem.» tenker han og stiller seg i byttekø, klar med kortet.
Skrankedame 2 booker han om uten kostnad. Woho! Gratis! Livet smiler. Ståle har spart hundrevis av kroner. Leende formelig hopper han bort mot gaten. Flyet går om 29 små minutter.
Han snirkler seg inn på flyet. Melder hjertelig familien om sin tidligere ankomst og setter seg Wavold-nynnende ned på setet og er klar for take off.
Flyet taxer ut på rullebanen. Lys slås av. Mobiler også. Kabinflokken har taken their seats. Alt er cross checked and reported. Let´s go!
«Dette er kapteinen, vi har en teknisk svikt og kjører tilbake til gate. Der må dere bytte fly.» Den nye gaten, der det andre flyet er, befinner seg på den andre enden av flyplassen.
«Jaja, litt mosjon har man ikke vondt av» tenker Ståle og trasker freidig mot ny gate. Ved den nye gaten, fem kilometer unna forrige gate, er det ikke noe fly. Om ikke lenge letter det flyet han opprinnelig skulle ta. Tålmodigheten er på bristepunktet.
Etter en stund kommer endelig flyet, med mannskap og teknikk på plass. Ikke for å ta av helt, men vi tok av helt denne gangen. Og selv ikke en megahumpete tur på vei inn til Turbulensvika (bedre kjent som Værnes), legger en demper på lettelsen av å endelig ha Trøndersk jord under bena. Borte er vel og bra, men hjemme er faktisk best.