I fjorhøst lanserte jeg min bok Pappaperm med brask, bram og separatutstilling på Galleri SG i Trondheim. Med meg på opphengingen av denne utstillingen var en reporter fra NRK p1. Tilfeldighetene ville ha det til at hun satt på med meg fra NRK Tyholt og ned til galleriet. I bilen på vei ned pratet vi, som jo vanlig er, om både løst og fast. Av en eller annen grunn kom vi innpå temaet tatoveringer og betydningen av de. Jeg har en grei porsjon tattoos og jeg forklarte og herjet mens jeg styrte Avensisen i retning galleriet. Hverken jeg eller reporteren tenkte noe mer over dette, da jo vi begge var fokusert på den nært forestående utstillingen og boklanseringen.
Noen uker etter lanseringen tok journalisten igjen kontakt. Hun hadde hørt igjennom tapen fra da vi småpratet i bilen. Der hadde jeg tatt opp temaet Dad Jokes. Eller pappavitser om du vil. Grunnen til dette er at jeg har tatovert min fars dårligste pappavits på overarmen, for å hedre hans herlige person.
"Ta den du, æ e så fæl på håret" - min fars mantra hver gang telefonen ringer.
Tatoveringen og temaet pappavitser ble tema i en reportasje på p1 på nyåret, og nå nylig en lengere sak på nrk.no. Gøy. Fjæra hadde blitt til fem høns. Men det var tydeligvis ikke nok. Forrige uke ringte TV2-programmet God Morgen Norge. De ville prate mer om temaet. Det sa jeg selvsagt ja takk til. Så i dag var det opp klokken 04:20 for å reise til Oslo.
Vel fremme i hovedstaden, trøtt som en ulke (hva er egentlig det?), ble jeg hastet inn i "sminken". Det første sminkøren spirte meg om var om jeg kanskje ville ha litt clear eyes... Mine småbarnsforeldreøyne var en smule blodskutt. Ikke bare for at jeg har stått opp grisetidlig, men for at jeg jobbet med å lage en liten kort illustrasjonsfilm for NRK i gårkveld:
Anyhow, jeg fikk clear eyes, en dunge foundation og pudder og vips, jeg så lys våken ut. Ute i greenroomet møtte jeg kunnskapsministeren. Jeg hadde heldigvis fylt sekken min med litt pappapermbøker, så jeg tenkte at om det var en fyr i landet her som burde eie en Pappapermbok, så var det han. Han ble så glad for gaven at han spontandelte sin glede på sine sosiale flater:
Her skulle jeg strengt tatt ha limt inn en link eller noe til innslaget på TV, men jeg finner det ikke her jeg sitter på flyplassen og venter på mitt forsinkede fly. EDIT! JEG FANT DET. Men det ble en trivelig prat om kleine vitser med programlederen og humorekspert Jon Morten Melhus. Han fikk en pappapermbok han også. Skulle bare mangle. Det kule var at jeg fikk hans sagnomsuste bok om Humor og lønnsomhet. Gøy å bytte bøker. Litt som i gamledager da vi bytta basketkort.
Foto sniklånt av Mette Frobenius
Etter endt sending tok jeg og sminken min en tur innom Kommunikasjonsforeningen for å planlegge litt skøyskap til årets kommunikasjonsdag. Etter det møtet tuslet jeg ned til Galleri Fineart for å signere formidlingskontrakt, snakke litt kunst og knipse litt fotos.
Etter jeg var ferdig med møter og business-delen av dagen kjørte jeg på med input. Først: Astrup Fearnley Museet og den sjukt kokko utstillingen "Murakami by Murakami". Herlig inspirerende, lekende, massiv og stilren. Det gøyeste var å følge litt etter en flokk eldre damer som gikk rundt og kommenterte det hele. Mye gull der altså. Etter Murakami stakk jeg på Galleri Haaken så på bildene til Henrik Kleppe Worm-Müller. Digg!
Jeg tuslet smilende til Tronsmo for å handle litt bøker. Der fikk jeg vite at de var utsolgt for pappapermboka mi og at de ville ha mer. Det var musikk i mine ører, så jeg skal sende ned no snacks i morgen den dag. Etter Tronsmo gikk jeg til Nasjonalmuseet. Der ble jeg bergtatt av maleriene. Spesielt Munch-rommet, men også Krogh, Monét, Picasso, Tidemann, Gude, Balke, Vigeland, Matisse, Rubens og mange mange fler. Det var som å komme hjem. Jeg ble fnisende stå å beundre penselstrøk, fargevalg og alskens. Jeg hadde tydeligvis fulgt med i kunsthistorietimene for jeg kunne mye om de bildene altså. Men det var i Munch rommet jeg ble lengst. Der satt jeg i nesten en time og bare svampet til meg inntrykk. Jeg har alltid vært Munchnerd (jeg prøvde sågar å male Livets Dans da jeg gikk på skolen), men det er Steffen Kverneland som skal ha mye av æren for at jeg kan så mye om bildene som jeg faktisk kan. Det Steffen ikke har skrevet og/eller tegnet om Munch er ikke verdt å vite. Nesten.
Uansett, mye prat her nå, men det er ikke min freakings feil at flyet er forsinket. Jeg gleder meg til å komme hjem sånn at jeg kan male mer. Male male male male.
Klem, high five og en pappavits.
Ståle
PS: om du lurer på hva T-shirten jeg har på meg betyr, spørr.