Opprinnelig publisert (i en litt kortere utgave) i Adresseavisen 27.05.2016
Det er mandag. En sånn skikkelig mandag-mandag. En klisje-mandag av den blå typen. Utvannet grålig-blå og pløsete. Du er sur, eller kanskje ikke sur, men sånn skikkelig utilpass og grumsete. Du er langt i fra uthvilt og dagen starter med at du tråkker på en leverposteibrød. Du bytter sokker, de nye sokkene er hullete men det glemmer du fort da du selvsagt har stein i skoa. Du slår hodet i garasjeporten, setter fast haka i klipsen på sykkelhjelmfestet og det er lite luft i dekkene på sykkelvogna men du finner ikke pumpa. Veien til barnehagen har dessuten i løpet av natten blitt en slags lokal variant av Mount Everest. Vel fremme i barnehagen legger, den ellers svært så sprudlende, arvingen seg ned som en slags sjøstjerne i bru og på en Tony Harnell aktig måte nekter han å kle av seg støvlene fordi han vil nemlig hoppe i søledammen som jo er rett utenfor porten. Det skjønner du godt, du kunne ha tenkt deg å plaske rundt i søledammen sammen junior resten av dagen du også. Men det går jo ikke, du er voksen, har deadlines og du er visstnok tjue minutt bak skjema (klokken ligger igjen på nattbordet). Du stresser videre. Mens resten av landet Instagrammer filtrert finvær viser Trondheim seg fram fra sin beste side og bløtlegger byen på sin sursjarmerende måte. Svett som en fribryter tropper du opp på jobb og rekker akkurat dagens første møte. Etter møtet setter du deg ned for å jobbe. Du stanger i arbeidsoppgavene, mailene hoper seg opp og du kommer ingen vei.
Det var en sånn mandag jeg hadde. Mer eller mindre. Klokken var ikke en gang rukket å blitt ti, og jeg hadde avskrevet dagen. Men, jeg tok meg selv i nakken og skjønte at løsningen måtte være å gå ut, lufte hodet, restarte maskineriet og bruke det ellevte stempelet på kaffekortet mitt til å få fingrene i en drikk som kunne minne om et varmt smil. Været utenfor var fortsatt surt så jeg gikk med hurtige skritt og lutet nakke for å komme meg til kaffebaren hurtigst mulig, uten å møte kjente. Vel inne bestilte jeg drikken jeg ønsket og merket at jeg begynte å virke. Jeg kunne ane et slags lys i tunellen. Med litt brattere nakke gikk jeg dagen i møte. Nå hadde jeg en kopp med søt/sterk kaffe i hånden og jeg var klar for hva som helst. Til og med kjentfolk.
Før jeg fortsetter vil jeg bare si at jeg har et litt ambivalent forhold til hverdagshelter. Jeg synes det er helt fabelaktig at folk bryr seg, men enkelte blir av og til litt vel ivrige i tjenesten. Det kan ha noe å gjøre med at jeg har en i overkant ivrig og notorisk blodhundaktig hverdagshelt til far. La oss bruke litt tid på min far; En svært så likandes kar som stort sett er glad i alt og alle og sprer om seg med glede og herlig fjas. Han har også en godt utviklet rettferdighetssans og er ikke redd for å gripe inn i hvilken som helst situasjon. Uten tanke på konsekvenser. En handlingens mann. En hverdagshelt. Han har løpt etter, og fanget, butikktyver som både var tjue år yngre og femti kilo lettere enn han selv. Han har funnet syklister i veikanten med åpne brudd og kjørt de til sykehus (og besøkt de noen dager etterpå). Han har løftet en kjeltring brølende opp etter nakkehårene da han stjal fra en kasse på Rema der min far (og en pinlig berørt fjorten år gammel meg) tilfeldigvis sto i kø for å handle is og avis. Jeg kunne ha fortsatt lenge, listen med hans bragder slutter aldri. Men, nå var det ikke han dette skulle handle om. Det skulle handle om det å bry seg. Om hverdagshelter. Det som er det beste med hverdagshelter, uavhengig av hvordan de utspiller sin rolle, er at de ser andre. Som min far. Han kjørte ikke forbi gutten i veikanten, han lot ikke tyven få slippe unna med spekepølsa (eller hva det var), han så og brydde seg.
Tilbake til mandagsmårra blues. For da jeg kom traskende litt lettere til sinns nedover Nordregate ser jeg en skjortekledd herremann stå å prate med en heller sliten type som satt på en av benkene og ikke hadde det helt greit. Mannen med skjorten (som jeg i ettertid skjønte jobber på Krogh Optikk) gav benkmannen noe så enkelt som en liten kopp kaffe. I forbifarten hører jeg også fyren fra brillebutikken si "Her har du litt kaffe, så får du våkna litt" til den slitne kameraten på benken. Han tar i mot kaffen og de småprater litt til før brillemannen går inn i butikken sin igjen. Den kaffekoppen varmet mer enn kameraten på benken for å si det sånn. Det jeg var vitne til var medmenneskelighet. En liten kopp med medmenneskelighet. Jeg ble spontant kjempeglad, enda jeg ikke hadde noe med situasjonen å gjøre. Alt jeg gjorde var å løfte hodet nok i en blå hverdag til å se denne uselviske handlingen. Jeg måtte dele denne varmen med noen. Det logiske var å dele opplevelsen på Facebook.
Jeg ble så glad for hva jeg hadde sett at jeg glemte å drikke min egen kaffe der jeg satt forfattet en status. I skrivende stund har kaffekoppen mannen fra brillebutikken gav til mannen på benken varmet flere hundre på Facebook, så jeg bestemte meg for at flere skulle få kjenne varmen. Adresseavisen når ut til langt flere enn jeg klarer selv, nå er jeg er spent på hvor mange kaffekoppen varmer igjennom avisen. Del artikkelen med alle du kjenner, vips så har kanskje den ene koppen med kaffe varmet hele Trondheim. Tenk det.
PS: Måtte hverdagshelter aldri slutte å bry seg, og måtte flere av oss løfte blikket og se. Se de rundt oss, og dele varmen. Det skal nemlig ikke så mye til. Hverken for den ene eller den andre.
PPS: Denne teksten dediseres forresten til han fyren som jobber på brillebutikken øverst i Nordre. Du inspirerer meg! Takk.
