Opprinnelig publisert i Adresseavisen 19. april, 2017

Helt siden jeg, i mangel av barnevakt, måtte bli med min mor når hun holdt makeup kurs med tilhørende fargeanalyse av vintergrå trøndere på slutten av åttitallet, har jeg vært opptatt av farger.

Mamma var på den tiden makeup artist og hadde ulike vifter og permer fylt til randen med fargeprøver. Mammas sminkekoffert var som en skattkiste å regne for oss ungene. Ikke bare var det gøy å sette sammen ulike farger med fargeprøvelappene, men vi fikk herje fritt med sminken også.

Jeg lærte meg om kalde og varme farger, om komplementærfarger som enten kunne fremheve eller dempe hverandre, om nyanser og ja hele hopprennet.

Spol noen år fram i tid. Mens Gullars venter på at Marianne skal bli ferdig med å steke pannekaker, lærer jeg om ROGGBIF og fargelegger veggene på rommet mitt. Alt blir finere i farger. Mer levende. Lekent. Enn å hete Indigo da!

Vi spoler litt til. Jeg har fått kviser. Kviser, dun på overleppa og sprayboks. Jeg er ute og fargelegger vegger når andre sover og gjør mitt for at byen skal bli finere og mer levende.

Vi brydde oss både om linjer og om farger og hvordan de sto til hverandre og fasadene vi herjet på. I skissebøkene testet vi ut kombinasjoner og lekte. Jeg fikk dog smertelig erfare at det å fargelegge vegger uten å spørre om lov først, ikke var måten å gjøre det på om man ville være på den rette siden av loven. Så jeg sluttet. Men fortsatte å sette pris på graffiti som et visuelt løft i en betonggrå verden.

Spol mer. Kvisene kommer sjeldnere. Jeg går på videregående, lærer om Ryggens måte å blande blåfarge på, pugger læren til Johannes Itten og farger håret i minst én ny farge hver måned. I timene hermer jeg etter fargespillet i bildene til Munch, Miro, Monet og Matisse.

Jeg malte dårlige kopier. Opp ned. Blandet farger til jeg så mannen med ljåen. Jeg bannet og svor, men malte på. Jeg husker enda hvor intenst jeg hatet å blande og male ti nyanser av blått. I dag er jeg glad for at jeg gjorde det. For i dag lever jeg av å sette farge på verden.

Grunnen til at jeg tar deg med på min private fargereise er at jeg leste en artikkel i avisen du nå holder og/eller scroller i, her om dagen, som het; «Fargeløs arkitektur gjør deg dum og trist» . Den artikkelen gjorde meg så glad.

Eller, jeg blir ikke glad av at folk er dumme og triste (noe jeg regner med er satt på spissen for å få klikk), men jeg liker at det blir et fokus på farger. Jeg hadde ikke hørt om hun der farge-Dagny før, men jeg bejubler hennes kampsak om å få farger ut til folket.

Det er jo akkurat det jeg også jobber med. Fargelegging av hverdager. Verden er nemlig for grå. Den er det. Grå, konform, trygg og kjedelig.

Av og til er det som om vi alle heter Epp og bor i blokk 982. Verden og hverdagen vår har helt klart godt av å bli både sølet til, fargelagt og herjet litt med.

I dag fargelegger jeg verden som best jeg kan. Enten i form av malerier, tekster, klær, illustrasjoner eller hva-jeg-måtte-finne-på. En av de måtene jeg liker aller best er å fargelegge fasader. Gi bygg en oppmerksom ansiktsløftning. Jeg får oftere og oftere forespørsel fra folk om jeg kan fargelegge fasadene de innehar.

Det være seg folk som har mistet hjemmet sitt i brann, folk med gårder (både bonde- og by-), folk som skal rive huset sitt og vil gi det en siste salutt, utbyggere, innbyggere, private eller offentlige hattemakere. Det liker jeg. Det at folk ønsker mer farge inn i livene sine.

Jeg håper og tror at det kommer flere vegger, både fra meg og andre. For, for hver grå fasade som blir fargelagt blir befolkningen litt mindre dum og trist (om jeg kan hive meg på den overskriftsbølgen fra tidligere). Og det er jo en bra ting.

Jeg bruker å si «jeg tegner på alt, alltid». Men det er mulig jeg må justere den setningen litt.

Farger har jo vært en mer eller mindre bevisst del av livet mitt siden jeg sminket lillebroren min på slutten av åttitallet.

Jeg fargelegger nemlig alt, alltid.

Bloggbonus –> Reaksjonsmeldingen fra lillebroren i overnevnt tekst:

Jeg ble dessuten så ivrig i skrivinga denne gangen, at jeg like greit skreiv en liten artikkel til. Den sto på trykk i går: