Forrige helg tok jeg like greit toget ned til Biri for å livetegne litt i forbindelse med Sykehuset Innlandets perspektivkonferanse 2017. Konferansen er en årlig samling for stortingsrepresentanter, fylkesstyrer, fylkesråd, fylkesutvalg og ordførere i Hedmark og Oppland. Konferansen ga innblikk i fremtidens pasientbehandling gjennom presentasjoner og demonstrasjoner ved fagfolk i og utenfor Sykehuset Innlandet. Det var sjukt interessant. Det er kanskej det gøyeste med å tegne slike ting. Jeg får så mange fine innblikk i verdener jeg i utgangspunktet ikke veit så mye om. Dessuten er det superstas å møte så mange nye folk.
Togturen ned var en drøm. Fytti fela for et nydelig land vi bor i. Selv om jeg satt store deler av turen og skisset på et prosjekt for Redd Barna, så tok jeg meg tid til å sitte å se ut ruta. Norge i fart. Makan til plass. Folk bor jo overalt! Love it. Jeg møtte også en Arkitekt på vei hjem til Oslo. Han hadde vært i Trondheim og levert inn konkurransebidrag til noe gøyale byggverk. Jeg heier på han! Vi måtte konversere på engelsk da han var fra Colombia. Jeg var rusten i talen, men det gikk finfint. Elsker sånne møter. Tilfeldige hallo fører til lange samtaler og erfaringsutvekslinger. Berikende. Vel framme i verdensmetropolen Moelv ble jeg hentet av ei superkul dame som kjørte meg til Biri. Det var stappmørkt når jeg kom frem. Men dert sto en bedre treretters og sabla godt selskap og ventet på meg, så det gikk helt fint. Dessuten så var utsikten som møtte meg til frokost så var upåklagelig og inspirerende at mørket ble tilgitt.
En av de som kom bort til meg for å se på hva jeg herjet med var selveste styreleder i Sykehuset Innlandet, Anne Enger. Jeg ante ikke hvem hun var (utover å være styreleder) før jeg hadde tegnet henne en stund. Men jeg synes det var noe kjent med henne. Og jommen sa jeg smør. Den gangen jeg var russ var jo Anne kulturminister! grunnen til at jeg ikke skjønte hvem det var, er jo at hun "manglet" et etternavn i min referansebok. Gøyalt uansett at folk tar seg tid til å komme å prate om mine tolkninger av hva de sier. Uavhengig av om de er Jørgen Hattemaker eller kulturminister.
Jeg tok en del bilder og film og slikt av prosessen, men synes at Sykehuset Innlandet sin egen video var mer enn beskrivende nok. Se den dere, og få feelingen av de fem timene jeg herjet.
Etter endt herjing var det straka vegen til Hamar for å ta toget tilbake til bartorama. Jeg rakk å se det sagnomsuste stupetårnet og å ta dette halvfine bildet av Mjøsa i solnedgang før jeg heiv meg på toget.
Halvfint bilde av nydelig plass.
I etterpåklokskapenslys burde jeg ha droppa det stupetårnet og heller kjøpt mat. TOGET VAR NEMLIG UUUUUTEN MATVOGN. Jeg døde nesten. Jeg rakk heldigvis å sutre på sosiale medier før jeg mistet dekningen. Uten mat og dekning duger ikke heltens slektning.
Nær-døden-opplevelse
Jeg kom fram i live.
Togtur ned: Terningkast 6.
Togtur opp: Jeg spiste opp terningen i sinne.
Vel hjemme tømte jeg kjøleskapet for mat før jeg sluknet som en slags skjeggete Tornerose.