Opprinnelig publisert i Adresseavisen 22.10.18
Det er søndag. Jeg sitter hjemme i sofaen og drodler på et utsmykningsprosjekt. Jeg har unnet meg selv en grodag, men som vanlig jobber jeg likevel. Grodag mann økseskaft, si. Mens jeg sitter der og vurderer strektykkelse på noen bladnerver, vibrerer det plutselig i lomma. Jeg skvetter til og fisker opp telefonen. Et nummer jeg ikke kjenner igjen blinker mot meg. Jeg blir på alerten. Ikke så spennende med ukjent nummer tenker du kanskje, men det synes jeg.
Jeg driver nemlig ikke med tipping, hesteveddeløp eller sjakkodds og slikt, så det å ta telefonen når et nummer jeg ikke har sett før ringer, er høyt oppe på spennendeskalaen. Ekstremsportveko-materiale. Det kan jo være så mye. Bare fantasien setter grenser. Selv om det som regel er telefonselgere på den andre siden av telefonen, har det også hendt at jeg har fått telefoner fra alt fra statsministerkontor til fremmede bestemødre, som vil jeg skal male låvevegger. Så det å ta telefonen er alltid spennende.
Jeg tar den, og før jeg rekker å svare hører jeg: «Hei, snakker jeg med Ståle Gerhardsen?»
«Ja, det er meg» svarer jeg. «Flottings Ståle, Daniel fra Telestor Bedritt her. Jeg lurer på om du, Ståle, er fornøyd med løsningen du har i dag?»
«Ja, det er jeg jo for så vidt».
«Hva om jeg, Ståle, sier at jeg kan gi deg akkurat samme fart som du, Ståle, har i dag til en mye, mye lavere pris, og i tillegg får du, Ståle...». Daniel i røret fortsetter å prate mens jeg får assosiasjoner til svenske kjøkkenredskapsselgere fra åttitallets TV-shop. Jeg hører telefonselgeren snart går tom for argumenter og pust: «...og ikke nok med det, Ståle, i dag kan du koble sensorer til vårt RofL 4K-nett over hele Norge. Hva gir du meg, Ståle? Har vi en deal?»
«Nei takk! Jeg skal ikke ha noe.»
Daniel blir skuffet. Vi legger på.
Det tar ikke lang tid før Tone er på den andre enden av et nytt ukjent nummer. Hun vil jeg skal få meg Mastercard. Om jeg takker ja får jeg én gratis overnatting på et valgfritt hotell i Steinkjer. «Nei takk! Jeg skal ikke ha noe.» Tone skjuler skuffelsen bedre enn Daniel.
Jeg rekker ikke å legge på før dørklokken nynner ivrig på oppmerksomheten min. Jeg kan bare glemme å tegne skisser i dag. Jeg åpner døren. Der står en nybarbert kar med laminert navnelapp halvveis skjult bak kragen på den nesten ubrukte allværsjakken sin. Han vil selge meg strøm. Masse strøm, til nesten ingen penger. Flytende strøm. Ikke statisk. Argumenter som «Alle naboene har byttet» og «Jeg bruker denne strømavtalen selv» preller av. Jeg er en gås. «Nei takk! Jeg skal ikke ha noe.», kan jeg fortelle, når jeg endelig slipper til. Allværsjakkemannen må gå med uforrettet sak.
Før døren lukkes helt stikker det en nypusset skotupp innen-for dørkarmen. Damen klynker et lite «au» før hun forteller meg at jeg er så godt som verdens heldigste. Nå kan jeg nemlig få en matkasse levert rett på døren. Hver dag i fire måneder. Jeg må bare makse ut kredittkortet Tone ville selge meg for kun minutter siden. Skotuppdamen får samme svar som Tone: «Nei takk! Jeg skal ikke ha noe.».
Jeg venter med å lukke døren før jeg ser matkassekvinnen stå på trappen til naboen. I sidesynet ser jeg to playmomenn med colgatesmil søke etter blikket mitt. I hånden har de hver sin perm. Jeg roper «Nei takk! Jeg skal ikke ha noe.», og slamrer igjen døren.
Jeg setter kaffen i vrangstrupen når det ringer på igjen. Begeret renner over. Nok er nok. Stakkar den jævelen som ringte på nå. Jeg går hastig mot døren.
På trappen står en gutt. «Vil du kjøpe avis?». Jeg smelter. Jeg blir så inderlig glad. Opp som en løve, ned som en aviskjøper. Selvsagt vil jeg kjøpe avisen. Jeg betaler to-tre ganger det trykksaken koster, og går smilende inn i stua igjen, glemt er raseriet mot selgere. Avisen kaster jeg i vedkurven. Kommer ikke til å lese den. Ikke min type avis. Men det at ungdom bruker tiden sin til vise initiativ og selvstendighet nok til å tjene egne penger, high fiver jeg noe innmari. «Ja takk! Det vil jeg ha mer av.»