Opprinnelig publisert i Adresseavisen 02.07.2018
For noen uker siden satt min datter (9) og jeg (38) i sofaen og spiste kveldsmat, ristet brød med mye smør og brunost. I tillegg til matinntaket pløyde vi gjennom en TV-serie som handlet om luringer, oppfinnere og andre vitenskapsmenn. Dungevis av dem.
Etter noen episoder med alskens Beller, Wrightbrødre og ymse Galileos og Edisoner samt en og annen gjesteopptreden fra Curie, spurte min datter meg: «Pappa, hvorfor er det så få oppfinnelser av damer? Hvorfor er det nesten bare menn som har funnet opp ting?»
Jeg tørket et par brødsmuler vekk fra skjegget og svarte etter beste evne: «Fordi damer, utrolig nok, ikke fikk lov til å finne opp ting og slikt før, og om en dame likevel fant opp noe så tok som regel en mann æren for det. Så selv om det står at det er en mann som har funnet det opp, kan det være en dame som egentlig har gjort det.»Avkommet parerte med en velplassert «Dårlig gjort av mennene!». Jeg svarte (lettere resignert og flau over hvor utrolig kjipe menn er innimellom): «Helt klart».
Dagen etter gikk jeg til innkjøp av boken «Nattafortellinger for rebelske jenter» (etter tips fra internettfolk i feeden min). Kveldsmatsamtalen fra dagen i forveien ble nemlig en katalysator og en forgylt mulighet til å dykke ned i kvinnehistorien sammen datteren min. På hennes premisser.
Jeg hadde ventet på denne muligheten, dette initiativet. I bokhylla sto allerede «60 damer du skulle ha møtt» av radarparet Jenny Jordahl og Marta Breen samt illustrerte biografier om alt fra Frida Kahlo til Anne Frank, men mye vil ha mer. Når blodhunden har fått ferten av noe, er det ikke noe poeng å stoppe. Det er veldig gøy å lese om detektivbyråer, bestefedre på rømmen og trehytter altså, men det er ekstra stas å dykke inn i hverdagen til ekte jenter og kvinner som har påvirket verden rundt seg på en god måte.
For oss kan det virke veldig rart at det i andre deler av verden oppleves som frigjørende og banebrytende at en kvinne kjører bil, går på skole eller er tilskuer til en fotballkamp. Det vi tar for gitt må andre kjempe for. Ofte med liv og helse på spill. Vi heier på de som står på barrikadene, vi blir inspirert og tar oss selv i å fortest mulig finne ut om damene vi leser om er levende eller døde. For om de lever, er sjansen større for at vi kan få møtt dem og gitt dem en velfortjent high five. Vi kan for eksempel ikke møte Astrid Lindgren, Camilla Collett eller Kleopatra, men Malala eller Michelle Obama er det en mulighet for å kunne møte. En ultraliten mulighet er som kjent fortsatt en mulighet.
I tillegg til å bli inspirert har vi lært oss at kvinner har funnet opp massevis. Massevis! Takk Google. De har blant annet funnet opp regnemaskiner, øl, bleier, oppvaskmaskinen, kevlar (som ligner litt på kaviar, men det er bare i skrivemåten, kevlar stopper nemlig kuler bedre enn kaviar, det er i alle fall vår tese), vindusviskere, livbåter, og brettspillet Monopol (som både er kjempegøy og megakjipt, alt ettersom om du trekker «deres hus og hoteller brenner») og mye mer.
Den siste uken har datteren min gått på forskerskole som en sommersyssel. Hver dag har hun kommet hjem som en eneste stor lyspære, med ulike dingser og ny visdom å vise fram og dele med oss andre rundt middagsbordet. Vi har fått høre om lufttrykkstudier, edderkopper i mikroskop, raketter, gode og «slemme» bakterier, resirkulering, hjemmelaget popcornmaskin og hvordan aluminium kan lede strøm.
Det er utrolig givende og ikke minst lærerikt, for både liten og stor, å ta barns undring og spørsmål på alvor. Ikke alle spørsmålene selvsagt. Det er ikke like givende å gå i dybden på spørsmål som «Er vi framme snart?», «Kan jeg være oppe litt til?» og «Kan jeg få en is?».
Jeg digger at «Hvorfor er det nesten bare menn som har funnet opp ting?» har blitt til at hun nå kobler ledninger til batterier, lager raketter og leser om heltinner. I stedet for bare å stoppe ved det å synes at det er teit at menn har tatt for mye plass i historien, tar hun grep om sin egen historie. Finner ut av og gjør. Inspirerende.