Lyden av regn mot en litt i overkant skitten rute blander seg med vage industrilyder. Det er grått og tåken spiser det meste av horisonten, men jeg ser fortsatt Munkholmen fra mitt kontor på Nyhavna, så ille er det ikke. Båtene kommer med varer og historier, Hurtigruta tuter snart nordover med turister med fulle minnekort, trailerne får påfyll av alskens mørtel eller hva det er, mens en andefamilie rolig krysser bukta. Utenfor går verden sin vante gang. Men det gjør den jaggu her også. I tusen kilometer i timen.
Jeg legger siste ukes kvitteringer inn på den supersmarte kvitterings-appen min, så jeg slipper stiftmaskinkaos og haugevis med ark. Reiser, møter, kontorrekvisita, spraymaling og dopapir. Alt må registreres. Ryddig opplegg. Før kvitteringsrunden, vasket jeg kopper, vannet blomster, hadde et kjapt telefonmøte og gikk ut med søpla.
Etter kvitteringene skal mailer besvares, regninger betales og regnskapsfører befales (egentlig ikke befales, men det rimte og jeg klarte ikke å la være). Dette gjør jeg hver mandag. Før jeg setter i gang med den kreative og skapende biten av dagen. Må ha rutiner. Leker ikke butikk. Eller, jo, det er jo det jeg gjør. Jeg gjør virkelig det. Men, selv om jeg jobber med det jeg elsker å drive med, er det ikke bare en dans på roser. Eller, jeg danser på roser alt jeg er kar om, men jeg må tåle å tråkke på noen torner innimellom. Det er jo roser for pokker.
Det er ikke disse blåruss-aktige kvitterings-syslene som er torner. Ei heller det å vaske og rydde. Å nei du, i en ørken der hvert sandkorn er en idé, et prosjekt, en utstilling, en utfordring, er de syslene mer som små pauseoaser å regne. Tornene er inne i hodet de. I tankene. Det er mange av dem. Så mange at de sikkert kunne jobbet som statister i filmen «Tornerose». Dekket slottet liksom.
Det er gøy å leke butikk. Det er lett å leke butikk. Men det er vanskelig å gjøre butikk av å leke butikk. For selv om det går så det griner i dag, hvordan er det i morgen? Hva med i juni? Eller til jul? Neste år? Hjernen min jobber på høygir. Konstant. Den ser etter muligheter, forserer fartsdumper, finner innfallsvinkler, endrer på dem, regner på utgifter, sjekker likviditet og hundre andre ting. Og det samtidig som den jobber med å skape, lage ideer og konsepter, sette farge på verden og ja, skrive artikler som denne. Jeg er ikke så flink til å trene på treningssenter og slikt, men hjernen min får kjørt seg. Det skal den ha.
Jeg bruker bøttevis med timer på grubling, pønsking og luring. Det å være gründer eller entreprenør eller hva du måtte kalle båten, er dessuten overraskende ensomt. Ikke sånn på en trist måte, men man er alene om det. Selv om folk heier, slår en god gammeldags floke og High fiver, eller buer, sutrer og snubler, er man liksom alene i stormens sentrum.
Jeg bygger et legotårn med klosser jeg må lage selv. Jeg er ikke ingeniør, så jeg vet ikke hvor tårnet har sitt svakeste punkt. Jeg kan male tårnet slik at det ser superfresht ut, men det må jo være superfresht fra bunnen av også og ikke en eneste av klossene kan være dårlig håndverk.
Sist helg delte en av mine entreprenørvenner en artikkel på Facebook. Den satte ord på noe jeg også har kjent på kroppen. Ikke alt selvsagt, men jeg kjente meg igjen. Den handlet om den psykologiske prisen entreprenører betaler i kulissene.
I den artikkelen, som flere og flere av mine gründrete venner begynte å dele jo nærmere mandagen vi kom, sto det så fint; å bygge opp et firma er som å ri på en løve. Folk rundt ser en modig person som rir en løve, mens personen tenker «hvordan i alle dager kom jeg meg opp på denne løven, og hvordan kan jeg unngå at den spiser meg?».
Det synes jeg var en god beskrivelse av tilværelsen. Men, jeg nyter altså hvert sekund på løveryggen, dessuten blir legotårnet mitt knakende fint.