Opprinnelig publisert i Adresseavisen 16.06.17
Det å snøballe seg igjennom Trondheim begynner bli så gøy at det minner om å gjøre det samme i hvilken som helst Europeisk storby.
Torsdag 17:41 Jeg hadde akkurat holdt et foredrag på et arrangement i Frimurerlogen. Foredraget handlet om det å gi ut bøker på eget forlag, og hvordan å gjøre nerdete ting som papirutvelgelse spennende for publikum.
Foredraget synes jeg selv gikk bra (om det er lov til å si), så jeg fant ut at jeg fortjente en premie. Jeg spaserte derfor fornøyd ned til Sellanraa for å unne meg selv en premiekaffe for a job well done.
Vel fremme på Sellanraa møtte jeg tilfeldigvis noen venner. Det var bra. Kaffe smaker alltid litt bedre i selskap med fint folk. En ensom premiekaffe ble automagisk til et premiekaffeslaberas. Snøballen begynte å rulle.
Midt i praten ser jeg at Kunsthall Trondheim begynner å rigge til vernissasje. Det viste seg nemlig at utstillingen jeg hadde tenkt å dra på dagen etter, hadde åpning om fem minutter. Hah! Snakk om flaks.
Jeg hadde tatt feil av datoene! Heldigvis. Hadde jeg ikke unt meg den premiekaffen (som ble til slabberas) hadde jeg gått glipp av utstillingsåpningen.
Jeg drakk opp kaffen min og beveget meg sakte i en annen retning, nemlig til Kunsthallen. Der fikk jeg se herlig kunst i to etasjer. Jeg ble på ekte glad av ca. alt. Jeg siterer min spontane reaksjon lagt ut på Facebook: «Dette likte jeg altså. Taktilt. Sart. Stort. Lite. Fint. Stygt. Ekte. Ærlig. Rått. Digg.»
Utstillingen viste nemlig prosess (jeg er veldig glad i en gjennomsiktig prosess), mye godt håndverk og smarte løsninger som involverte overheadmaskiner og alskens.
Jeg koste meg veldig. Og når jeg i tillegg møtte enda flere kjente som igjen skapte spontane samtaler om kunsten, teknikken, valgene og andre ting, tenkte jeg at dette ble jaggu en bra dag.
Men snøballen var ikke ferdig med å rulle. Det viste seg at Trøndelag Senter for Samtidskunst også hadde utstillingsåpning samme kveld, med verker av Erlend Grytbakk Wold.
Også denne utstillingen hadde jeg planlagt å se en annen dag, men hei, jeg var på en bølge av kultur så jeg gikk selvsagt dit etter å ha tatt innover meg alt det kule på Kunsthallen.
Turen ned til Fjordgata tok jeg selvsagt ikke alene, å nei, nå var snøballen i så god groove at jeg rullet nedover sammen med flere. På veien ble vi litt turister i egen by. Så på arkitektur og pratet om andre utstillinger vi just hadde sett i og rundt Trondheim. Da vi kom fram til bestemmelsesstedet var det stappfullt med folk. Og selvsagt masse herlig kunst. Strukturert kaos på gulvet og sarte malerier på veggene. Nye samtaler, med nye folk, om nye ting.
Hadde jeg ikke syklet på en sky hjem igjen hadde jeg kunnet stukket innom Livids førpremiere på filmen om hvordan de har en transparent produksjonslinje, eller jeg kunne ha sjekket ut Gruppe 5-utstillingen på TKM (igjen), eller tatt turen innom Sorgenfriutstillinga på Biblioteket, eller eller eller..
Poenget er at jeg startet med en kaffe og fikk så mye kunst og kultur med på kjøpet at jeg ble mer enn tilfreds. Med tanke på kunstdebatten som har vært i byen vår de siste månedene synes jeg Kunst- og Kultur-Trondheim leverer meget godt. Det er så mange utstillinger og arrangement at en stakkar ikke rekker over alle. Og dét er jo en sabla bra ting. Byen har så mye bra som skjer for både sinn og sjel at jeg må velge. Øverste hylle. Til og med på barnehagavslutningen til avkommet i går var det et fabelaktig band som trollbandt både de med og uten bleie. Kvalitet og kvantitet over hele fjøla.
Det å gå planløst fra arrangement til arrangement var toppen av frihet. Hadde jeg ikke unt meg den premiekaffen hadde jeg ikke fått nyte god kunst, hatt inspirerende samtaler om alt fra Trude Marsteins forfatterskap til kobbertrykkteknikker, bryggeutstillinger, gatekunst, arkitektur, lys og smaken av melon når den er perfekt.
Av og til er det inspirerende å følge strømmen. Unn deg selv en premiekaffe og se hvor snøballen tar deg.