Opprinnelig trykket i Adresseavisen 05.06.2018
Det sies at nordmenn flest er født med ski på beina. Jeg har lenge lurt på om jeg kanskje heller var født med blyant i hånda.
For jeg er langt fra noen Klæbo i sporet og jeg synes dessuten snøen er litt for glad i å sitte fast i skiene mine. Jeg har ikke spurt min mor om jeg hadde en blyant med meg da jeg svalestupte ut i fanget på jordmora, så det er fri fabulering.
Jeg tegner altså hele tiden. Jeg har gjort det så lenge jeg kan huske. Jeg tegner med alt fra blyanter på papir, til vann på sommervarm asfalt eller med ketchup i snø på påskefjellet. Jeg tegner i møter, på bussen (for tjuefem år siden tegnet jeg fysisk på bussen også). Jeg tegnet i timene på skolen. I marger, på pulten, i bøker, på hva som helst. I min nåværende bopel har vi en vegg alle besøkende kan tegne på. Tegn. Tegn. Tegn.
Jeg har lenge trodd denne tegnskapen (et nyord jeg akkurat fant på og som jeg håper blir tatt inn i ordboka til Lomheim. Galskap + Tegne = Tegnskap. Ditt trekk Sylfest.) «bare» har vært et behov for å få et utløp for alle ting jeg svamper til meg. Alle inntrykk må ut.
For min del kommer inntrykkene best ut gjennom blyanten. Men, jeg har i det siste skjønt at blyanten ikke bare er en visuell forlenger av hjernen, men også en slags båndopptaker. En sylkvass mikrofon som tar opptak av omgivelsene. Både det jeg faktisk tegner, men også lukter i rommet, været, stemninger og all mulig info som relaterer seg til øyeblikket jeg fanger.
Min mor ga meg nylig noen permer med gamle tegninger fra da jeg var barneskolebarn. Tegningene var som en tidsmaskin. Plutselig husker jeg hvilket klistremerke som var på døren ved pulten på rommet mitt, da jeg tegnet det dårlig sydde arret på skurkens venstre kinn.
En tegning av en skateboardrampe og/eller drapsfabrikk kunne, mellom linjene, fortelle meg at min mormor serverte sprø og saftig vannmelon på terrassen den dagen og at vi samlet blåmenn i grensen mellom hagen og åkeren etterpå.
Jeg ble nysgjerrig på alle minnene som poppet opp. Så jeg plukket opp en dunge nyere skissebøker jeg har stående i atelieret og begynte å bla. Og jaggu dukket det opp både lyder, dufter, smaker og alskens minner opp fra strekene. Fram kom plutselig uvanene til han duden på flyplassen i Stockholm, den gode fiskemiddagen i Bodø, den litt overmodne bananen som lå i fruktskålen ved siden av skisseboken min, da jeg tegnet en kjapp #enståleomdagen på kjøkkenet, og jeg husket den svenske sjefsfigurens talefeil på flyet på vei til Berlin.
Jeg får nemlig ikke like mye minner av et bilde. Et foto gir meg mye, men klarer ikke å stille opp med like mye som en tegning. Ikke i samme liga en gang. En kjapp skisse er fylt med mer minner enn et mobilsnapshot. Er det fordi jeg er mer til stede når jeg tegner? Uavhengig om jeg drodler eller tegner konsentrert? Har alle det sånn, eller er det bare jeg som er merksnodig?
Ivrig som jeg er, gjorde jeg som man gjør når nysgjerrigheten og utålmodigheten inviterer til fest i hjernebarken, jeg googlet. Dette tegneminneopplegget måtte noen ha skrevet noe om en eller flere ganger. Noen andre må ha opplevd det samme. Eller i alle fall noe i nærheten.
Ganske riktig. Dette er det forsket på i det store utland. Ifølge artsy.net forsket Jeffrey D. Wamme fra Yale på det han kalte «Drawing effect» i 2016. Man husker bedre når man tegner. Det har noe med semantikk, motorikk og det visuelle å gjøre.
Mye tyder dog på at det er de to første punktene som er viktigst. I 2009 testet psykolog Jackie Andarde husken til folk som hørte på babling i telefonsvarere. De som drodlet seg gjennom bablingen husket 29 prosent mer enn de som bare brukte ørene.
Dette var moro lesning. For selv da jeg gikk på barneskolen hjalp min mor meg å gjøre teori om til tegninger. Slik husket jeg bedre og prøvene ble (tydeligvis) 29 prosent lettere.
Jeg er langt fra ferdiglest på emnet enda, jeg ser nemlig for meg at det er et hav av info om dette der ute.
Uansett, blyant kan herved omdøpes til minnepinne.