Helt siden jeg hadde kunsthistorie med den fantastiske Edel Gran (ja, ekte navn på faktisk lærer) på vk1 for ca 1000 år siden, har jeg sett sikkert en milliard selvportretter. Kunstnere, tegneseriemakere, illustratører, fotografer og alskens selfies-snekkere rundt om. Alt fra Picasso sine (både de naturalistiske han tegnet i skissebøkene sine som ung og de kokko kubistiske herlighetene), Dali sine surialistiske merksnodigheter, Munch sine utallige og tidvis sykelige portretter, Fiske sine kantete tegninger, Kvernland sin nydelige strek, Van Gogh sine kjappe penselstrøk, Frida Kalho sine stoiske og fargerike selvportrett og Rembrandt og Christopher Nielsen og Gullvåg og Bleken og og og ja..listen slutter aldri.
Jeg har alltid syntes at det har vært noe ekstra fint med selvportretter. Man sitter der å ser på seg selv. Forbi seg selv. Inn i seg selv og skal formidle det man ser så ærlig som mulig. Det er noe mer enn forfengelighet. Det er en studie av alt fra personlighet, humør, frage, tekstur, lys, skygge, retning og alskens. Dessuten er modellen tålmodig også. Jeg har aldri turt å tegne meg selv så mye. Ikke sånn ordentlig. Har prøvd litt her og der men det ender alltid opp som en tegneseriefigur. Nå har jeg imidlertid lagt alle hemninger og selvsensur til side og tegner et selvportrett hver dag (mer som en gang i uka eller sjeldnere, men det høres ikke så fjongt ut som hashtag) og legger det ut på Instagram under hashtaggen #enståleomdagen.
Reglene er enkle: tegn en tegning og legg ut. Ikke to eller tre. Ikke bruk viskelæret. Ikke bruk lang tid. Kun tegn det du ser og publiser straks. Det er herlig inspirerende, det er god trening både for blikk og penn og det er moro å se hvor ulik/lik bildene blir. Om du har lyst kan du sjekke det ut. Jeg setter i allefall pris på om du gidder.
Legger ved en tilfeldig utvalgt dunge av #enståleomdagen. Vil du se alle, så klikk her
