Jeg har det siste året hatt tre separatutstillinger. Tre søsken, so to speak. Først i desember 2018 på Galleri SG i Trondheim med det overbyggende temaet “Mørkredd”. Deretter var jeg Olsokkunstner på Stiklestad Nasjonale kultursenter og fulgte opp med utstillingen “Våken”. Fredag 11. oktober var det duket for den tredje utstillingen i min lille utstillingstriologi, “Overtrøtt”.

Overtrøtt. En tilstand der du burde ha lagt deg for lenge siden, men av ulike årsaker ikke har gjort det. I denne tilstanden kan det oppstå mye. Man kan forsnakke seg. Se syner. Bli hyper. Få uforklarlige latteranfall og være generelt ute av seg selv. På både godt og vondt. I mine to foregående utstillinger utforsket jeg ulike sider av menneskesinnet. Det gjorde jeg også denne gangen. Utstillingen består av malerier, skulpturer og grafikk. Det trente øyet vil også kunne kjenne igjen grafikken min i noen av maleriene. Da jeg har brukt silketrykk og litografier som av ulike årsaker egentlig måtte kastes, i motivene. Jeg har også lagt inn “Easter eggs” i flere bilder. Bildene har referanser til bildene jeg stilte ut hos Krane Galleri i 2017. Hvilke referanser holder jeg tett om, så det gjelder å finne dem selv. Utstillingen ble åpnet av fabelaktige Martin Skaug.

Det var fulle hus og stapptrangt (er det ett ord?) i galleriet på åpningen. Opptil flere ganger, da publikum på en måte ble skiftet ut flere ganger. Så det ble en lang og fin kveld med masse gode samtaler og fine folk. Det ble jaggu solgt en del også.

Ekstra moro å møte folk som handlet malerier av meg sist jeg hadde utstilling i galleriet. Få høre hvordan de har levd med kunsten de siste to årene. Veldig veldig moro!

Men, nå er det på tide med litt visuelle referatbiter fra Tromsøturen:

Her kommer lit fotos fra riggingen av utstillingen.

De første timene går alltid med til å flytte rundt på bilder. Fram og tilbake er ikke alltid like langt. Moro som bare det. Som å komponere en symfoni eller noe. Hvor skal man føle hva? Hvilken rekkefølge oppdager man kunsten? Hva skjer med bildene … — De første timene går alltid med til å flytte rundt på bilder. Fram og tilbake er ikke alltid like langt. Moro som bare det. Som å komponere en symfoni eller noe. Hvor skal man føle hva? Hvilken rekkefølge oppdager man kunsten? Hva skjer med bildene når de henger ved andre bilder? Endres meningen? Forsterkes? Sloss noen bilder med hverandre? Er noen for gode venner? og og og og.. Sånn holder vi på. Lenge.

Mye ståing og seeing. Burde nesten ha byttet navn til Ståse.

Jeg fikk for meg at jeg ville bygge en liten storby inne i galleriet. Der kunne “Søvngjenger” og “I spy with my little eye” bo, spionere og gå i søvne.

I tillegg til å rigge utstilling, og jobbe med galleriet for å få alt klart til åpning, måtte jeg jo male litt vegg. Så før jeg dro opp spurte jeg på Facebook om noen hadde vegg til meg. Jeg fikk maaaaaassevis av veggmuligheter. Masse. Overlveldende. Jeg endte opp med å velge ut Domkirkens barnehage, da de sendte meg et bilde av barnehagen sin og en veldig hyggelig invitasjon. Arkitekturen i bygget ga meg en idé som jeg bare måtte utnytte. Så da ble det til at jeg malte barnehagen. Her kan du lese om idéen bak veggen. Rart hvilke idéer som kan poppe opp av å se en vegg altså.

Se nærbilder av veggen her.

Mellom veggmaling og utstillingsrigging måtte jeg ta noen pauser. Folk jeg møter på min vei tror nemlig ikke at jeg tar pauser. Men det gjør jeg altså. (Litt. Noen ganger.) I Tromsø sørget jeg for å være på hotellrommet mitt for å få med meg når sole sneik seg bak fjellene. Det lyset som oppsto da, og den utsikten jeg hadde gleden av å inneha da lagde ro helt inn til halebeinet. Det er jeg sikker på.

Jeg ble forelsket i The Edge. Bor lett der igjen.

Flaks for meg (og alle andre mennesker i Tromsø) at Risø ligger vegg i vegg med Krane galleri. For på Risø jobber Arne. Arne er Norgesmester i latteart. Det fikk jeg erfare da han serveret meg en kopp kaffe med figuren min tegnet i melkeskum. Det var så utrolig stas. Fikk lyst til å bli barista. Vil også tegne i melkeskum.

Vel, etter at utstillinga var rigget ferdig, kaffen var drukket opp og barnehagen malt, var det på tide med litt utstillingsåpning. Åpningsbonanzafotos av Esben Holm:

Jeg knipset også noen kjappe bilder av utstillinga før åpningen:

Dagen etter utstillingsåpningen klødde det fortsatt i fingrene. Og kabalen skulle jaggu til å gå opp, for Kranegjengen hadde fikset en vegg til til meg. Da måtte jeg jo lage et lite kjærlighetsbrev. Det forrige kjærlighetsbrevet jeg lagde er jo revet nå, så da føltes det rett å lage et nytt et.

Jeg hadde nok maling til å lage en liten piece til. Så jeg ble med hjem til et fabelaktig Tromsø-par som ønsket at jeg malte skyvedøren mellom stue og bibliotek. Det måtte jeg jo bare gjøre. Så jeg pønsket ut en idé, der antihelten blir helten. De beleste er den ensomme rytter. Helt sheriff! Veggen er fylt til randen med sjakk-, cowboy-, kreativitet-, fantasi- og filosofireferanser. Og ordspill. Selvsagt.

Alt i alt kan jeg nok en gang gi turen til Tromsø og Krane terningkast tusen! Utrolig givende og hyggelig tur. Masse nye fjes å bli kjent med, masse gode gamle venner. Jeg koste meg fra ende til annen. Gleder meg til neste Tromsøtur.

Her kan du lese utstillingskatalogen og her kan du se hvilke verker som er solgt og/eller ikke. Utstillingen står ut oktober og kanskje litt til.

Klem og high five, Ståle.