Opprinnelig publisert i Adresseavisen 09. desember.
Jeg er syk. Vondt overalt. Hele tiden. Ingen har noen gang vært så syk som jeg er nå. Ingen. Kan ikke huske å ha vært så syk før sjøl heller. Og jeg har vært ute noen vinternetter før, for å si det sånn. I hodet ligger hjernen mer som en sånn gul skolesvamp fylt med gammel skolemelk og krittvann og vaker i sykdomssevje. Illeluktende, tung og full av gørr. Apropos gørr. Nesa er tett. Ikke sånn ett nesebor om gangen, slik som normalt er, å nei du. Potte tett. Ring rørleggeren.
Jeg må puste igjennom munnen. Måpende sitter jeg her som en slags lutrygget gullfisk og prøver å knaste smarte ting på tastaturet med de blautslappe finnene mine. Men jeg er syk, så jeg tror ikke jeg makter helt å være smart nå. Fingertuppene blir slitne av å skrive. Leddene gneldrer i feberkrampeaktig smerte. Dessuten så er skuldrene så stive at jeg tror Ingrid Espelid Hovig, eller en annen mer aktuell TV-kokk, har fylt dem med en blanding av potetmel, gelatin, valnøttskall og chili. Det brenner, svir og smerter noe voldsomt. Jeg er stølere enn Beitostølen. Jeg er syk. Det er synd på meg.
Fryser gjør jeg også. Hellige hamster som jeg fryser. Jeg kunne ikke ha blitt kaldere om jeg spiste alle posene med amerikansk blanding fra den lokale butikken rett fra frysedisken og deretter nakenbadet på Nordpolen. Det er dessuten 20 grader varmere på Nordpolen nå enn før, så det er sikker ikke så kaldt når jeg tenker meg om. Global oppvarming. Jeg kunne ha trengt litt lokal oppvarming nå. Jeg fryser nemlig sånn. Glem vann til vin, jeg kunne sikkert ha gjort saft til is bare ved å dyppe fingeren i safta. Lurer på om jeg kan få koldbrann. Kanskje jeg må amputere. Er. Så. Kald. Enda jeg har flere lag med ull fra innerst til ytterst. Til og med på tunga. Det kjennes i alle fall sånn ut. Tunga er hårete og klam. Nesten tovet. Jeg har tovet tunge, hører du? Det er synd på meg. Jeg er syk.
Øynene mine er blodskutte og så blanke at du kan speile deg i dem. Ta en selfie i øyerefleksjonen min da vel. Eller, jeg makter ikke å ha øynene mer enn halvåpne, så det blir bare en halv selfie. Jeg er så syk skjønner du. Jeg ser litt ut som en skjeggete versjon av den der tegnefilmhunden Droopy. Posene under øynene gjør skjønnheten min fullkommen. Tørr ikke tenke på hva posene inneholder. Om jeg skulle gjette så er posene fylt med verk eller snerk. De er ømme og vonde de også, nå når jeg først kjenner etter. Jeg er så syk.
Hosten rasper i halsen. Tørr og kjølig. Den er ondskapsfull. Den hoster ikke for å fikse og rydde opp i halsen, nei nei, den hoster for å ødelegge. Det kjennes ut som om det er et helt arbeidslag med dosere mellom adamseplet og drøvelen. De fikk sikkert 6 i sløyd, for de høvler og dreier og pusser og sager som om det sto om livet. Kanskje det står om livet? Jeg gapte mot speilet nå nettopp. God dag mann hostesaft. Bak ullteppet på tunga så jeg at halsen var så rød at jeg mistenker den for a ville starte et politisk parti. Men det får den ikke lov til. Jeg orker ikke politikk nå. Orker ikke statsbudsjett. Orker ikke å humoristisk sammenligne regjeringens budsjettvansker med en trang fødsel. Jeg kan dog sammenligne hodepinen og den intense bihulesmerten min med en fødsel. En setefødsel. Tvillingsetefødsel. Bihulene mine har blitt til bikuber, det summer og prikker og stikker i hele ansiktet. Hodet mitt er en maurtue. Maur, bier og dosere slåss om oppmerksomheten min. De får den ikke. Det er jeg som trenger omtanke og oppmerksomhet.
Jeg skulle egentlig ha ligget under rørostweeden på ullsofaen og drukket te. Sånn hjemmelaget dunder-te med ingefær, chili, sitron og honning. Jeg gidder ikke. Jeg er for syk. For syk til å være syk. Jeg sitter heller på Jobben Min og jobber. Sliter og står i. Må holde maskineriet i gang. Hjulene på bussen må gå rundt. Ikke noe galt med moralen her i gården. Jeg er ikke så selvopptatt at jeg ligger hjemme og sutrer når jeg kan jobbe. Men, som det er sagt, så er det veldig tungt å puste. Jeg er nemlig syk. Det er synd på meg. Lik og del.