For et halvt år siden ble jeg kontaktet av Sticos. De skulle flytte lokaler, da de hadde vokst ut av lokalene de da hadde. De lurte på om jeg kunne utsmykke de nye lokalene deres. Selvsagt ville jeg det. Da nybygget var kommet så langt på vei at jeg kunne se det med egne øyne, tok jeg en befaring. Og etasjen Sticos skulle bo i var diger. Odiger. Jeg klarte nesten å gå meg bort mens jeg var der. Den gåsegbort følelsen var litt kul. Det å hele tiden være på en ny plass og oppdage noe nytt. Den følelsen hadde jeg lyst til å ta vare på.
Sticos tilbyr innovative verktøy, effektive kurs og solid rådgivning. De støtter kundene sine i de små og store valgene. Dette med å støtte kundene ville jeg ta tak i og dykke inn i. Jeg ønsket i tillegg å lage en leken utsmykning som både gjenspeilet bedriften men også inspirerte de som jobber der i hverdagen.
Jeg ville skape engasjement og glede som kunne smitte over på arbeid og kunder. I min research fant jeg mye snadder. Blant annet et sitat fra en organisasjonsforsker ved BI:
Jeg likte det jeg leste. Arbeidsglede = 💙Jeg ville gjøre mitt for å lage glede i arbeidshverdagen. Dessuten har Sticos holdt på i 30 år (minst) og stadig fornyet seg. Alltid vært frempå. I en evig utvikling. Aldri ferdig, mett eller utlært. Alltid i bevegelse. Dette ville jeg også ta med meg inn i kunsten.
Så. Da satt jeg igjen med stikkordene:
Støttende. Arbeidsglede. Bevegelse.
Sticos er som sagt frempå. Dette ønsket jeg å vise ved å også la utsmykningen være det. Jeg har ville være innovativ og se nye muligheter både i gjennomføringen, teknikkvalg, montering og uttrykk. Jeg ville bryte forventninger og montere kunsten utypisk. Ikke henge et bilde slik som man er vant til å se det henge som en del av interiøret, men faktisk henge det skeivt, eller stable flere oppå hverandre nede i et hjørne. Jeg ønsket også å legge til et metanivå ved å la kunsten montere kunsten. Ikke lande monteringen, men la den være “in progress”. Organisk. Alltid i bevegelse. Frempå.
På denne måten bryter jeg innarbeidede mønster og forventninger. Noe som får betrakteren til å måtte forholde seg til kunsten på en annen måte. Tenke nytt.
Jeg ville utfordre meg selv også. Derfor valgte jeg å gjøre noe jeg aldri har gjort før, jobbe med sjablonger. Det var en lang prosess der jeg prøvde og feilet en god del, før jeg landet en måte å gjøre det på. Det ente med at jeg malte 17 små figurer (som jeg i dette tilfellet har kalt støttespillere) rundt om i kontorlokalene. Figurene er mellom 10-20 cm lange og består av 6 lag sjablonger. Det var nervepirrende å skulle male de på vegg i de splitter nye lokalene, for om jeg gjorde noe feil, måtte hele veggen males om. Haha. Men heldigvis hadde jeg testet og testet og testet på både, papir, treplater, lerret og til og med veggene i atelieret mitt, før jeg gjorde det hos Sticos. Her er noen bilder fra testperioden:
Det var en LITEN del av prøvefeileklareteste kaoset mitt i atelieret. Da jeg følte jeg mestret sjablongleken på en sånn måte at jeg ble glad i smilehullene, var jeg klar for å gjøre det hos Sticos. Nedenfor kan du se idéskissen til hvordan jeg tenkte det kunne fungere i lokalene:
Små sjablong “støttespillere” som monterer grafikk. Jeg ville ha med både silketrykk, litografi og etsninger, slik at det ble et mangfold til og med der. Jeg plukket ut trykk fra katalogen min som passet til det jeg ønsket å formidle, fikk de rammet inn hos Ramm og tok med meg vateret mitt til Sticos. Monteringen av grafikken tok innmari lang tid. Både fordi jeg måtte finne den rette måten å sette de sammen på, men også fordi jeg ønsket at de skulle “stables” oppå hverandre. Men de skulle jo også henge på veggen, så her måtte jeg fram med milimeternøyaktighet, vster og en bøtte tålmodighetskrem. Veggene var av gips, så jeg hadde ikke akkurat noen mulighet til å borre feil i veggene. Heldigvis hadde jeg med meg min fotosøster (som også er en glimrende heiagjeng, assistent og trøstende skulder når man trenger det) slik at jeg både ikke dokumentert montering og sjablongisering, samt at jeg fikk psykisk støtte da jeg møtte gipsveggen.
Enn å ha en sånn fotograf med seg. Ei som tar bilde av frustrasjonen samtidig som hun trøstebackeheier og hjelper til. Ovenfor er et øyeblikks frustrasjon før gipsvegg skulle hulles klar for skeivhenging av trykk.
Da all grafikk var montert, kunne jeg begynne med malingen. Det jeg ikke hadde husket på da jeg kom på idéen om å male små figurer på lure plasser var at jeg måtte bli et slangemenneske for å klare å male figurene på veggen. Det gikk på sitt vis, men Amanda (fotosøster) fanget mye gøy de dagene vi holdt på.
Midt oppi all spraygymnastikken dukket en gammel kompis opp med filmkamera. Frode jobber i Vinn Vinn reklame som hadde i oppdrag å dokumentere hele flytteprosessen for Sticos. Da ble jeg plutselig filmet også. Utrolig hyggelig når gamle venner dukker opp sånn i all plutselighet.
Etter noen intense dager med millimetermåling og sjablongbonanza ble resultatet innmari bra. Synes jeg selv. Er utrolig stolt over hvordan det ble til slutt. Små drops av noen figurer som dukker opp i kontorlandskapet og skaper smilehull. I like.
Til slutt vil jeg anbefale alle som en en tur innom Sticos sine lokaler. Se om du finner alle sjablongfigurene… ;)