Lykkelig lyn fra klar himmel
I November i fjor ble jeg kontaktet av et forlag som ville gi ut bok med meg. De hadde sett et av mine mange prosjekter omtalt i media, og hadde lyst til å få det ut til folket. Jeg ble strålende glad. Stålende™ glad faktisk. Det kokte rundt meg akkurat da, og dette kom som en herlig førjulsgave. Føkk Lotto-Hilde, det er sånne telefoner som får mitt hjerte til å hoppe over et par dunk.
Relevant digresjon
Jeg har lenge hatt lyst til å gi ut bok. Lenge. Typ tjue år. Jeg har skrevet barnebøker som ligger og støver ned i diverse skoesker i kjelleren. Jeg har lekt med tekster, laget fanziner, artikler, halve bøker, tanketog og nå blogg. Jeg har til og med skrevet en bok som jeg ga ut selv etter fem avslagsbrev fra fem ulike forlag. Vil de ikke leke, så leker jeg selv. Det er liksom mantraet. Det værste jeg vet er å være avhengig av noen. Jeg elsker å leke med, pønske ut og samarbeide med folk, men det å vare avhengig av at en eller annen Cæsar tar tommelen opp eller ned når jeg står der i gladiatoruniformen er ikke kult. Om Cæsar vil komme ned i ringen å sloss sammen meg så snakker vi. Sammen is awesome forever. Men jeg hadde ikke tålmodighet til å vente på noens tommelfingervegring. Derfor trykket jeg opp boken "Smaksprøver" til utstillingen min "Absolute Music 9" tidligere i år. (Smaksprøver får du foreløpig kjøpt på Galleri SG og Seams i Trondheim, og sikkert andre steder helt plutselig)
Alt det for ingenting?
Uansett. Tilbake til den boka som forlaget ringte meg om i fjor høst. Jeg har jobbet entusiastisk med boka siden da. Fylt på, illustrert, tenkt, forkastet, skrevet, herjet og lekt. Fire måneder med blekk, svette og tårer. De få som har fått sett boka har fnist i skjegget og objektivt applaudert opplegget. Nå på søndag sendte jeg fornøyd og stolt inn manuset. Jeg holdt pusten i to knappe dager. Så kom mailen.
"Du har gjort en kjempejobb. Jeg har likevel dårlige nyheter til deg."
Jeg tar en tur ned i kjelleren
Avslaget fra forlaget var så sykt hardt å ta. Overraskende tungt faktisk. Jeg tok de andre avslagene jeg hadde fått tidligere med stor LOL og stoisk ro. Men dette. Slag i solar plexus. Lufta ut av ballongen. Vi hadde jo sparret og mailet og snakket sammen i månedsvis. De hadde ikke lovet meg noe, hverken svart på hvitt eller muntlig. Men det lå tjukt smurt mellom linjene at denne boka skulle matrialisere seg til høsten. Avslaget var ryddig og fint begrunnet. Jeg tar det selvsagt ikke personlig, selv om jeg har lagt sjela ned i manuset. Dette er business, og forlaget hadde ikke den samme klokketroen som jeg trodde de hadde. Det er lov. Jeg ble bare så sykt skuffa og trist. Men det gidder jeg jo ikke å forbli for evig og alltid. Jeg er ikke en sånn fyr som bare tenker at toget har seilt, så jeg får bare sitte her på kaia og spikke på pinnen min til skjegget gror fast i postkassa. Nei, jeg er mer den blod-på-tann-aktige typen.
Etter en tur til helvete får jeg større muskler. foto © Amanda Gerhardsen
Jeg heier ikke på nederlaget
Turen ned i kjelleren var kort, mørk og intens. Jeg er fortsatt skuffa, men bokmanuset ligger nå på tre ulike redaktørpulter hos et annet forlag. Og vil ikke de, så vil noen andre. For dette prosjektet skal ut. Det fortjener både jeg og dere. Promise. Jeg er ikke nederlagssupporter. Jeg heier på vinnerlaget jeg. Jeg spiller på vinnerlaget. Men av og til må jeg tåle å sitte på benken. Selv om tresmaken ikke faller i smak der bak.
Til helvete og tilbake
Jeg vet ikke hvor taktisk lurt det er å skrive dette innlegget, men jeg har landet på at det er lurt. Både for meg selv og for de av dere der ute som enten lar dere begeistre av mine velykkede prosjekter eller dere som synes at jeg draperer meg selv vel mye i positivt ladede superlativer (i know you're out there). Dessuten sto jeg på scenen for kun få dager siden og sa at jeg liker motstand. Jeg vokser av å gå på en smell eller to. Jeg er avhengig av smell. (Jeg sa ikke at jeg liker de jævla smellene, men jeg vokser på de.) Jeg driter litt i om det er taktisk smart eller ikke også. Jeg tror både jeg og folk har godt av å se at det går an å gå på en smell. Alt handler om hvordan du forholder deg til smellen, og hva du gjør ut av det. Går ting til helvete, så bli med dit, ta med deg litt faen og bruk det til å få igjennom prosjektet ditt. Det er det jeg gjør. Lover. Jeg må til helvete for at det skal gå en faen i meg.
Hva gjør du når ting går deg i mot?