Jeg må bare begynne med å si beklager. Denne posten skulle blitt postet i går. Men, det har sine nok så logiske grunner til at denne kommer en dag for seint. Les videre, så henger du med på logikken.
Jeg startet hardt på dag 2. Gikk så mye at de stakkar føttene mine vurderte å legge opp. Derfor var jeg lur og startet dag tre med en erkesunn frokost og noen timer jobb på "kontoret"
Like før jeg la ut mitt andre bokprosjekt på Kickstarter. Nervøs.
Jeg satt å fintunet og lagde Kickstarter-film og alskens, for jeg bestemte meg for at jeg hadde hatt det nye bokprosjektet mitt for meg selv lenge nok nå. Det er overraskende dritskummelt å legge ut boka. Det gikk jo så bra sist gang, men det er jo ingen garanti for at det skal funke nå? Dessuten håper jeg på mer penger, og det krever at flere folk bidrar på et tidlig tidspunkt. I skrivende stund har 4 vakre sjeler spyttet penger inn i prosjektet, jeg håper det kommer flere. Da prosjektet er 3% finansiert nå. 97% igjen. :) Har så trua på denne boka. Les mer om boka og se filmen her:
Brukte som nevnt første del av dagen på å få denne babyen ut i verden. Deretter var det ut i regnet for å finne kunst. Jeg hadde sett meg ut ett museum og ett galleri. Det fikk holde. Jeg skulle også møte min venn Christian som jobber som fotograf i byen. Vi skulle på utstillingsåpning senere på kvelden, så ett galleri og ett museum hørtes mer enn nok ut. På vei til første stopp, Det jødiske museumet, var det et par-tre nydelige vegger.
På vei til museet fant jeg også et par stengte gallerier og en mann som tydeligvis bare tenker innenfor boksen..
Humorfaglig snikfoto.
På det jødiske museet var det sjukt strengt opplegg. Flyplassvibber. Men etter å ha kommet meg igjennom sikkerhetssjekken så kunne jeg la meg bergta av den nydelige arkitekturen. Massiv, konseptuell og ren. Jeg ble veldig preget av stundens alvor. Det var forferdelig å lese alle de personlige historiene til enkeltskjebner under andre verdenskrig. Mine tanker gikk til Syria og alle andre krigsoffer der ute. Mennesker må virkelig slutte å være onde. Vi må aldri glemme det onde som har vært, slik at vi ikke går ned den veien igjen. Ever. Et rom i museet gjorde meg fysisk kvalm. Det var et rom med eneste lysinnslipp fire etasjer opp. Poenget var at man skulle få føle hvordan det var i en forbrenningsovn. Eller, jeg fikk den følelsen i allefall. Har aldri hatt klaus før, men der fikk jeg det umiddelbart og ble så tung til sinns at jeg måtte ut derfra fortest mulig.
Arkitekten har tegnet det hele rundt diagonale linjer. Leste en del om det og tankene var veldig spennende. Jeg orker ikke å gjengi alt her, men drar du til Berlin, besøk dette museet. Både pga den historiske viktigheten og arkitekturen.
Store, harde flater med gjennomtenkt innslipp av naturlig lys. Mektig!
Nydelig!
Dette var en av mange historier som rørte meg. Den grafiske designeren Friedrich Taussig ble tvunget til å tegne div dokumenter for Tyskerne, men i det skjulte malte han små malerier av konsentrasjonsleiren han satt i og gjemte maleriene i veggene. Det lille maleriet i bildet er av en forbrenningsovn. :(
Det var så mye tungt stoff. Viktig stoff. Jeg ble litt matt. Men jeg ble litt glad av å se ungdommen svampe til seg utstillingen med største alvor.
Youth
Det var svært befriende å se den utstillingen som var i andre etasje i museet. Den tok for seg de klassiske vitsene "A Muslim, A Christian and a Jew" og trakk likheter mellom folk og religioner. Vi-er-alle-like-aktig opplegg. Og med en strek som var en blanding av tegneserier i avisen på 50-tallet og street art. Jeg likte det. Fikk ledd litt oppi alt alvoret. Det er godt å se at humor kan brukes også i slike settinger. Jeg liker nemlig humor. Det får meg til å le.
Etter å ha runda det jødiske museet trasket jeg til et galleri som skulle ha en fet samling kontemporær kunst. Men selvsagt var det stengt. Så jeg bannet litt inni meg og tok heller banen for å treffe min kompadre Christian. Vi hadde ikke møttes på årevis så det var mye å ta igjen.
<3
Etter litt catching up stakk vi til Urban Nation Berlin som hadde utstillingsåpning. Det var packed med folk. På ekte. Stappfullt.
Jeg var linselus og frekventerte den frie baren mer enn hva som sundt var. Småbarnsfedre og fri bar er ikke en såkalt "hånd i hanske". Der er mer som ugle i mosen. Jeg prøvde å ta bilder av kunsten, men det var så sjuuuukt mye folk så det ble som det ble. Vel, folket forsvant brått da en av de besøkende hadde kastet fra seg en stinkbombe i lokalet. Plutselig lukta hele galleriet dritt. Men med litt gjennomlufting, og gulvvasking så ble det finfint igjen. Men da var det på tide å sende unge herr Gerhardsen til hotelsenga. Han hadde fått for mye av det gode. Han rakk dog å bli starstruck av å møte en av 1up gutta, da han tilfeldigvis sto i dokø bak han. Og det luktet fersk tag på do.
Rosa gladlakser
Vel, det var dag tre. En svært så omfattende dag. Moro fra start til nesten slutt. <3