Opprinnelig publisert i Adresseavisen
Bypåska sneglet seg mot slutten. Folk ute dreiv med #plogging. På internett strålte statusoppdateringene fra fjelltopper og hyttevegger om kapp med sola som blottla stuevinduenes higen etter en klem fra nalen.
I sofaen lå ungene under en dunge påskeegg og gurglet fornøyd. Klokka var ikke engang lunsj, men rulleteksten på tegnefilm nummer fire eller fem for dagen hadde akkurat gått i svart. Spurveungene ropte om mer.Slik ble det ikke. Tv-en forble svart. Kona satte heller på litt Lillebjørn Nilsen, til assorterte protester fra sofabrigaden. Nedoveransikt og tilløp til mytteri. Kidsa gravde seg lenger ned i sofaen og gjorde det de kunne for å utbasunere sin snurthet.
Men litt ut i låten «Inn i mitt hode» begynte det å bevege seg litt fnisende rytmisk under sofaputer og påskeegg. Minstemann på tre la nemlig merke til at det var knipsing i låten. Det var ikke en mulighet han ville la gå fra seg. Aldri før har lydløs knipsing (for han får det ikke helt til med lyd enda) vært så høylytt. Han heiv seg i knipsinga med stor innlevelse og en rytmesans jeg bare kan drømme om.
Søsteren var kjapt ute med å snu et par påskeegg for å lage trommer. Lillebror tok opp et påskeegg med den ledige lanken og brukte det som maracas. Plutselig var klagesangen på mangel av TV forvandlet til en stompaktig forestilling folk hadde betalt gode penger for å se på Broadway. Aldri før har vel Lillebjørn hatt et slikt komp.
Like etterpå, fortsatt med tv-en kledd i sort, sto barna på badet. Med stor begeistring så de på tørketrommelen og vaskemaskinen som mekanisk snurret i utakt. De prøvde å herme. Danse med. Kevin Costner danser med ulver. Her er i huset danser vi med hvitevarer. Det ene dansesteget tok det andre. Idet sentrifugalkraften makset og tok ny personlig rekord, kunne en andpusten danseløve på tre fortelle at han ville klippe håret.Plutselig hadde vi en aldri så liten H2-salong på badet der far etter alle kunstens regler, og med tunga litt for mye ut av munnen, prøvde å klippe en pannelugg på en treåring som fortsatt trodde han var en tørketrommel.
Vi hadde også litt «Trim for eldre» eller «Trim foreldre» som vi kaller det. Der barna bestemmer øvelsene. Hadde det ikke vært forbudt med barnearbeid hadde jeg tipset 3T om at jeg har to aerobicinstruktører som hadde danset bakenden av alle med treningskort. Øvelser som «fingerløping», «hoppe sprettetid», «Opp og ned triks» var gjengangere. Jeg er støl enda.
Kreativitet i hverdagen er viktig. Ikke bare for meg som lever for og av å lage og skape, men for generell undring, lek, latter og trivsel. Gi seg hen. Faktisk danse med en tørketrommel om det er det som er «the flavor of the day». Eller knipse lydløst så høyt man bare kan. Være lidenskapelig engasjert i øyeblikket og frigjort nok til å klippe håret dansende.
Oftere enn av og til trigges kreativiteten av motstand. Kreativitet er problemløsning. Det handler ikke om å kunne tegne eller å være god til å spille fele. Kreativitet er å være fandenivoldsk, utfordre sannheter, prøve, feile, leke og flyte. Der er barn gode. De er, unnskyld språket, dritgode.
Jeg hørte nylig noen sammenligne politikere med en barnehage. Sammenligningen var ikke i positive ordelag, noe den helt klart burde ha vært. Vi burde nemlig alle være mer som barnehagebarn.
Ikke bare er de veldig flinke til å løse konflikter og til å si unnskyld. De er fulle av empati, er kreative og liker ikke urettferdighet. Barnehagebarn er rollemodeller for oss alle.
Tv-zombieungene mine fikk motstand da kona klokelig nok slo av tv-en. Det tok ikke lang tid før det tvang seg fram litt utfoldelse. I tillegg til det ovennevnte lekte vi også «Hemmelig gjemsel» (gjemsel der de andre ikke vet at de er med på leken, noe som gjør de lett å finne), testet typografi til frøskilt, illustrerte nynnende maneter, glemske fisker, vampyrsjiraffer og merkebevisste moteløver.
Det ble nesten så mye kreative krumspring at jeg måtte slå på tv-en igjen. Nesten.