13 timer etter at jeg kom hjem fra Los Angeles satt jeg på flyet til Berlin. Jeg rakk å stikke innom atelieret mitt for å hente malebuksa mi da. Heldigvis.

Det var lurt å ha med buksa. Jeg skulle jo male en vegg på 3x3 meter i toppetasjen på Urban Nation Museum for Urban Contemporary Art. I tillegg skulle jeg endelig få se skulpturen min utstilt i monter på museum. Det er jo nesten verdt turen ned alene. Jeg ble invitert ned og skulle sove i en av residensleilighetene til museet. Så det var mye å glede seg til: Utstillingsåpning (med kunst fra alt fra Shepard Fairey til, D*Face, The London Police, Dot Dot Dot, Daimien Hirst, Snik, Herakut, Millo, Martin Whatson, Nuno Viegas og og og), skulpturen min i monter, vegg å male, residens å bo i og fest med alle slags kunstnere og kunstsamlere.

Må innrømme at det var litt i overkant slitsomt å kjøre dette tempoet. Rett fra LA til Berlin og kaos. Men jeg ville ikke ha vært det foruten. Supergøy erfaring. Masse nye mennesker å møte og bli kjent med. Og så mye input at en gutvott nesten ikke hadde plass til mer. Dessuten er det ikke lov til å klage over sånne bagateller når man har det så gøy!

Urban Nation hadde fått ny fasade for anledningen. Kunstnerduoen Snik med litt teksthjelp fra Herakut står bak den.

Det første jeg gjorde da jeg ankom Berlin var å sette meg i en taxi for å rekke utstillingsåpningen. Men, siden Tyrkias president (😱) var i byen og at byen selv feiret 30 siden murens fall ( 💙), var ca alle gatene i byen stengt. Så det ble en gigalang tur med taxi. En real sightseeingtur. Sidegater, hytting med neven og snarveier over en lav sko. Men jeg rakk åpningen og rakk sågar og sjekke veggen jeg skulle male før festlighetene startet.

Åpningen var magisk. Massevis av folk. Dungevis med kunst. Kanapeer og drikke over en lav sko. Jeg klarte ikke å spise eller drikke, da jeg var jetlag-zombie, men jeg nøt godt selskap og fin kunst.

Foto fra åpningen tatt av megadyktige Nika Kramer. (legg merke til han raringen i rød skjorte nede til venstre.)

Verdens kuleste museumsdo. Jeg la merke til at jeg hadde vært der før, ref tusjingen i taket…

Millo gjør seg på lerret også. Digger det!

Martin Whatson (med en fiffig hilsen til Dot Dot Dot og Martha Cooper) og litt London Police øverst.

Tusjer, tog og bokser. Fargekoordinert og det hele <3

Jeg tok ca bare dårlige bilder fra åpninga. Var litt for dvask i kroppskontrollen min til at jeg klarte å holde kamera stødig.. haha.

Nuno Viegas er en sabla trivelig og bra fyr. Det at han lager awesome saker er heller ikke så dumt.

På tampen av kvelden ble det lukket fest i toppetasjen. Der jeg skulle male dagen etter. Jeg glemte å mingle og ble bare sittende å jobbe idé til veggen. Men koste meg masse likevel altså, så ikke vær bekymret.

Da jeg våknet dagen etter var veggen min preppet, maskert, grunnet og klar. Luksus med assistenter!

Det var ikke noe å vente på. Jeg heiv meg rett i malinga. Jeg ønsket å lage veggen i en annen stil enn som jeg normalt gjør. Fortsatt naivt, overdreven anatomi og med mye hjerte, men ikke så barnlig og ren strek. Jeg malte motivet “Looking for sweet, sweet love” (Derav bloggtittelen). Jeg tenker nemlig at når man skal søke kjærlighet må man legge bort hodet litt. Ikke tenke for mye. Ikke analysere og synse. Man må føle seg fram. Og om kjærligheten skulle ha vært en gjenstand tenker jeg godteripose er en fin metafor. Gjerne en som har blitt krøllet sammen og åpnet mange ganger. Nedi posen kan det ligge sure, salte og søte ting. Det er bare å føle seg fram og våge å ikke tenke for mye, så løser det meste seg. Sånn ser den to dager lange prosessen ut:

Hellige hallodame så mye tid jeg brukte på å spraye denne posen.

Har aldri vært så trøtt som da jeg malte denne veggen. (Vel, om du ikke teller med småbarnsperiodene)

Utrolig moro vegg å lage. Ekstra stas at det kom innom puljer på puljer med kunstsamlende mennesker i alle aldre. Vi diskuterte alt fra kjærlighet til penselstrøk og hvilket godteri vi likte best.

Artig også å se skulpturen min plassert i museet. I en glassboks på toppen av et Strøk-bilde.

Etter to dager fylt til randen med maling (og om natten tegnet jeg på et utsmykningsprosjekt jeg snart skal ferdigstille på Melhus) var jeg rimelig kjørt. Da var det digg å stikke på et annet galleri og se megadyktige Anthony Lister sine bilder. Lister har så herlig strek, humor, tone of voice og masse Picassoreferanser, at det var en fryd og endelig se arbeidet hans med egne øyne. Jeg har sett noen vegger han har laget, men aldri maleriene. De var knakende gode.

Berlinturen var slitsom af, men mega inspirerende. Møtte masse fine folk og fikk sett mye herlig kunst. Verdt turen, som alltid. Gleder meg til neste gang. Når nå enn det måtte bli.