Like viktig som å lage ting, er å få input. Inspirasjon. Nye impulser og opplevelser som kan bakes inn i det jeg lager. Dette er barnelærdom. Research er viktig. Derfor tok Aasmund og jeg turen til Los Angeles. For å få input, inspirasjon og nye impulser. Og, selvsagt for å male vegg.

“Hvem er Aasmund?” tenker du kanskje. Vel, han er min besteste venn og er ofte involvert i mine herjinger. Han er en av de beste designerne jeg veit av og helt klart den dyktigste VJen jeg kjenner. En kreativ og smart fyr som jeg digger å spille ball med. (ikke fotball, men sånn metaforisk). Vi har gått på skole sammen, jobbet sammen, drevet designfestival sammen (med flere fininger også altså), vi har til og med vært i militæret sammen. Jeg hadde for eksempel ikke fått til å lage utstillingen min “Festen” på Trondheim Kunstmuseum i 2010 uten han… Så ja. Partners in crime.

Han skal hjelpe meg med div snadder på min kommende utstilling, “Mørkredd” på Galleri SG. Derfor var han med til London tidligere i år, og til LA nå i September.

Så, ja. Los Angeles. Home of the jetlag and land of the alt for mye av alt hele tiden.

Obligatorisk selfie av reisefølget foran veggen min på Værnes

Etter å ha pløyd gjennom en dunge filmer fant jeg et tegneprogram for barn på flyturen til det store utland. Jeg klarte selvsagt ikke å la være. Damen som satt bak oss på turen ble svært interessert og plutselig fikk vi en samtale om kunst og gateku… — Etter å ha pløyd gjennom en dunge filmer fant jeg et tegneprogram for barn på flyturen til det store utland. Jeg klarte selvsagt ikke å la være. Damen som satt bak oss på turen ble svært interessert og plutselig fikk vi en samtale om kunst og gatekunst og filmskoler og alskens snadder. Tegning åpner opp altså. Moro!

Elsker når the litle man står imot kreftene rundt. Skal pokker tute meg ikke bygge no høyhus her i gården nei. Jeg skal ha mitt lille krypinn og sånn er det med den saken. Håndmalt typografi og det hele. Veldig kult!

Vi kjørte myyyye über og appbasert elsparkesykkel men vi gikk også noe veldig mye. Flere mil daglig. Byen var så stor at det gikk utenfor min fatteevne. Kontrastene var massive. Fattigstrøk, rikinger og og og. Vi gikk til The Art District. Det var ikke kjempelurt. Vi måtte da nemlig gå gjennom Skid Row (bydelen ikke bandet). 41% av de som bor i bydelen lever under fattigdomsgrensa og mellom 5000 og 8000 av de som “bor” i Skid Row er hjemløse. Da vi kom til Art District og skulle handle maling som jeg senere skulle bruke på Venice Beach, fortalte vi damen bak kassen at vi hadde gått gjennom Skid Row. Hu mistet fargen i ansiktet sitt og ristet forskrekket på hodet. “You guys are not safe there. You are easy targets… Don´t go there again”. Haha. Såååå, vi gjorde ikke det..

Art District var makalaust. Veggmalerier overalt. Loved it!

Vi så flere vegger av Tristan Eaton. Jeg malte med han i Sverige for et par år siden. Gøy å se veggene hans rundt om i verden.

Små små detaljer midt mellom alle de store veggene.

Digget denne installasjonen. Jeg tror ikke det er Obey, men kanskje nesten enda kulere da.

Digget denne. Både plasseringsmessig, innholdsmessig og utførelse. Perfekt!

Midt i all innsuping av inntrykk fikk jeg plutselig en melding fra selveste ordfører Rita Ottervik. Hun hadde vært på Lade skole og åpnet skolen med snorklipping og alskens. Hun sendte meg dette bildet:

Jeg svarte med en gladlaksete high five fra utlandet:

Veldig kult å få meldinger som den fra Rita. Spesielt da jeg var lei meg for at jeg ikke rakk å ta del i åpningen selv. Veggene i Art District var like mange som de var magiske, men de hadde heldigvis noen helknæsje gallerier i området også. Så vi feis innom alle vi kom over. (Spiste forøvrig en nyyyyydelig and og bacon pølse på en tyskaktig wurstplass. Sjekk den ut, om du er i nærområdet. M M MMMmmh!

Usikker på hva kunstneren her heter, men jeg tror galleriet het Box (eller noe slikt).

Selv klesbutikkene hadde fresh kunst på veggene:

Mer galleri:

Til og med innpakket kunst ble inspirerende vettu.

Det var masse kule kuber i et rom. En kunstner hadde laget ulike kuber i over 60 år. Hadde gjort seg superfint på kamerarullen, meeeeeen:

Så da gikk vi videre, og fant verdens beste lapp:

“Hjemme” på Airbnb-leilighetskomplekset var det bassenger og treningsrom og kino og alskens. Men det kuleste var at de hadde en odiger basketballbane. Selvsagt måtte vi spille ball! Selv om vi var dødslitne etter en laaang dag på leting etter vegger og gallerier, måtte vi spille. Come on liksom.

Vi var i LA en uke. En av dagene stakk vi til Venice Beach. Der vi skulle møte Mikkel Eriksen som hadde invitert oss inn i Stargatestudioet.

Turistjævel på vei til Stargate studios.

Mikkel og jeg går way back, da han var en av de som lagde musikken min da jeg dreiv med slikt for over 25 år siden. Så det var utrolig hyggelig å få audiens i studioet hans igjen. Vi pratet om kunst og hørte på musikk. Supertrivsel. Mikkel må være verdens mest nedpå fyr. Veldig kult å møtes igjen.

Etter musikklytten og skitpraten stakk vi til selve stranda der jeg malte en liten vegg. En god gammeldags Bobbysocks referanse iblandet litt lokale gangsigns ble løsningen.

Det gøylureste på lenge var å app-leie elsparkesykler. Fartet fra galleri til galleri. Effektivt og gøy.

I en random klesbutikk oppdaget jeg ved tilfeldighet at det hang en Cleon Peterson original i trappa bak disken. Haha. Det er så kokko det.

Jeg digger å oppdage kunst på steder jeg ikke forventer å se kunst. Jeg spurte duden bak kassa om det var en original og han så på meg med et lurt smil og nikket stolt. Innehaveren av butikken hadde fått det da Cleon hadde malt en vegg i nabolaget. Kunden som sto bak meg i kø ville også være med i samtalen og dro fram mobilen sin, bladde fram et par-tre bilder fra hjemme hos kompisen hans. Bildene viste åpningen av en eske og inni eska lå en original Basquiat. MegaWTF! Kompisen hans hadde kjøpt den på auksjon i Hong Kong. Haha. Så der sto vi plutselig igjen og snakket om kunst i en setting der man egentlig snakker om buksestørrelser og klesmerker. Samtalen dreide seg faktisk over på klær etterhvert fordi duden bak kassa hadde noen superraffe jeans på seg med illustrasjoner over det hele. Jeg lurte på om det var Neckface som hadde tegnet de, men han kunne fortelle at det var Matlok som hadde tegnet det. Og da tente Aasmund på alle pluggene for han gikk nemlig på skole med han i Australia. Verden er så jæskla liten. Det er sånne tilfeldigheter som dette som gjør slike turer til innertiere.

Jeg var innom veggen jeg malte dagen etter, og da ble den brukt til supercheesy photoshoot, med corny svai i ryggen og det hele. Moro!

Jeg klarte ikke å dy meg.. Måtte snike meg opp på veggen jeg også, sånn at vi også kunne ha photoshoot… trur ikke hu merka noe til stuntet da.

Vi var også på en slags restefestival med etterdønningene fra Burning Man. Sykeste opplegget. Brukte ingen rusmidler men følte jeg var på syre likevel. Makan til crazy opplegg altså. Flammer, lys, karaoke, utkledning, dans, sang, sirkus, skitt, latt… — Vi var også på en slags restefestival med etterdønningene fra Burning Man. Sykeste opplegget. Brukte ingen rusmidler men følte jeg var på syre likevel. Makan til crazy opplegg altså. Flammer, lys, karaoke, utkledning, dans, sang, sirkus, skitt, latter, love. Helt kokko, og veldig kult.

Det hele var litt Talentiaden møter Mad Max. Kaos!

Gøy å se at både taggere og buffere også går på fjelltur.

By så langt øyet kan se. Artig og merkelig å se gatene forsvinne inn i horisonten.

Etter en fjelltur stakk vi til Hollywood for å se stjerner og slikt.

Vi dro også til ulike filmstudiogreier men det kostet ca en milliard å komme inn for å se for eksempel settet til Friends. Det gadd vi ikke, så vi lekte heller at vi var med i filmen “Kids”:

I Hollywood spiste vi godt. Det kuleste med plassene vi var på var toalettet på det ene utestedet.

Litt ned i gata fra det kule toalettet lå det en tatoveringssjappe. Det passet bra. Jeg har lenge tenkt på å få meg en ny tatovering, og when in Rome…

Vi var på Rose Bowl og så OTR II med Jay-Z og Beyoncé. Det var helt vilt bra! Sceneshow, lysshow, effekter, oppbygging, rytme, narrativ og alt var helt insane. Jeg har sett Jay-Z en håndfull ganger og visste han kom til å levere, men søkki tute, kona hans var ikke akkurat tapt bak ei vogn hu heller. Haha. Makan til scenetekke. Helproff og magisk! Oppvarminga var av DJ Khaled. Han hadde med seg Tyga og Fat Joe. Men De kunne like gjerne hoppet bukk over oppvarminga, for J&B leverte tusen ganger bedre. Store konserter er alltid inspirerende. Fordi de er en helhetlig opplevelse. En historie. Lys, lyd, rytme alt har sin plass. Jeg digger det. Helheten.

Vi satt laaaangt bak, men det gjorde ingenting. Opplevelsen ble bare større av det. Enn å klare å skape dette ut av utroskapskaoset de har vært gjennom. Smart. Sterkt.

Etter konsertinntrykk i bøtter og spann var det digg å ta en siste gallerirunde dagen etter. En uke i LA. tar på, men kan liksom ikke gi opp før vi skulle fly hjem igjen liksom. Såååå derfor, mer kunst: