Opprinnelig publisert i Adresseavisen 14.08.2017
Vi sto på rekke langsribbeveggen. Iført gymsokker sto vi der og ventet spent. Hvilket tall fikk vi?
Vi prøvde hver gang å regne oss til hvor vi burde stå i rekka for å få samme tall som kompisene. Noen regnet alltid feil og prøvde å snikbytte plass med sidekameraten. 1–2–3–4, 1–2–3–4, 1–2–3–4.
Gymlæreren gikk langs rekka og delte ut tall og farget tøybånd vi skulle ha over skulderen som et slags bandolær. 1–2–3–4.
Det var ulidelig spennende, men til slutt fant vi ut hvem vi var på lag med. Hvor fornøyde vi ble med gruppen var alltid avhengig av den aktuelle aktiviteten vi skulle igjennom. Turnjentene var supre å komme på gruppe med om vi skulle hoppe bukk, rocke ring eller ta salto på tjukkas. Fotballgutta var godt å komme på lag med når vi skulle, vel, spille fotball (ikke det at vi fikk være borti ballen, men vi tapte i alle fall ikke). Sånn var det.
Stereotypt og null kontroll på utfallet, med mindre man bedrev valgjuks (byttet tøybånd eller flyttet plass i rekken). Konklusjon: Ryddig, men kjipt. Null valgfrihet.
Vi var enda mer nervøse når læreren hadde valgt ut to personer til å plukke folk fra rekken til sitt eget lag. Da hadde det ikke noe å si hvor du sto i rekka rent fysisk. Det som hadde noe å si da var hvor god du var i den sporten som skulle bedrives og/eller hvordan du klarte deg sosialt utenfor gymsalen.
Jeg har aldri vært en sportsjockey, men har noen sosiale antenner som har reddet meg mer enn en gang. De hjalp meg også i utvelgelsesprosessene i gymmen. Selv om jeg var dårlig i innebandy (fordi jeg ikke gadd å løpe alt jeg maktet etter ballen, men heller fungerte som en spillende Arne Scheie), ble jeg ikke valgt sist. For det ville man unngå.
Er du sist blir du liksom ikke valgt. Du blir tildelt. Konklusjon: Mye ansvar på spinkle skuldre, fritt og kjipt for alle som ikke velger.
Elle melle deg fortelle ... Skipet gikk og sank. Om du tilfeldigvis ikke hadde kapital nok til å bli med i båten. Kapital var i denne sammenhengen klinkekuler. Båten: Kulingene på skolen.
Jeg har aldri hatt så mye kapital som den dagen jeg kastet en bærepose med klinkekuler ut i skolegården. Kongen på haugen. Det var huuuuuge. Mitt kongeskip er lastet med, for å si det sånn. Men, man kan og bør ikke kjøpe seg stemmer. Jeg ble sittende igjen med null klinkekuler, og vips forlot skipet min klinkekulehavn.
Konklusjon: Elling er heller ikke tilfeldig, man kan kjøpe seg både snipp, snapp og snute. Men du er likevel ute.
Valgår. De står på rekke i avisspaltene. Lar seg avbilde i sympatiske former. Synger i lørdagsunderholdningen, spiser vafler laget med norsk kultur(melk), skyter ulv, skyter ikke ulv, sanker stemmer med vittig latter, roper om kristendom, dusjing, angiveri og norske verdier (oljepriser). De allierer seg og stolleken er i gang.
Befolkningen prøver å henge med i alle svingene. Det er ikke lett. Avtaler på bakrom, klima meg hit og dit, inkludering av alt og alle, skattelette, fattigdom, kulturpolitikk, eldre-tsunamier og oppvekstvilkår.
Hvem bør egentlig sitte ved kongens bord når musikken stopper?
De er nervøse, men viser det ikke. Lik og del. De vil jo bli valgt, ikke tildelt en plass i kulda i ullgenser utenfor sperregrenser. De vil inn i varmen. Bli med båten, være på lag med turnjentene (hvis det er salto i dag), ha rett farge på tøybåndet.
Ikke rart politikerne arrangerer fesjå og viser seg fram i fete typer. De vil gjøre det lettere for Kari, Ali og Ola å velge dem. Men de roper så høyt at vi velgere lett drukner i lydbølgene.
Jeg har badering, er svømmedyktig og vet hva jeg står for. Drukner ikke. Da er det jo bare å legge stemmeseddelen med flest likhetstrekk med mine synspunkt ned i den nydelige stemmeurnen når den tid kommer.
Walk in a park, si. Nei. Det er vanskelig. Men velge skal jeg. Selvsagt skal jeg det. Det skal du også. Ta din del av ansvaret. For det holder, som alltid, ikke bare med en like eller to, du må stå for noe også.
Snipp, snapp, snute du-er-ute!