Jeg er, i mangel av et bedre ord, megaoverveldet over tilbakemeldingene på kunsten min fra både vilt fremmede og kjente og kjære de siste månedene. 2017 har vært bratt, og jeg har hatt jetmotor. Tre separatutstillinger, tre gruppeutstillinger, en dunge vegger i både inn og utland og mange gøye direkteoppdrag (for eksempel dette). I tillegg til alle illustrasjonsoppdrag og filmer og artikler og bildekor og alskens. Tilbakemeldingene har eskalert i både ordelag og hyppighet. Spesielt nå etter utstillingen min på Kunst & kaos på Røros. Det at den solgte ut på en uke er for meg ubegripelig, men det er enda mer stas alle som har tatt seg tid til å fortelle meg hva de synes om utstillingen og bildene og og og.
Tilbakemeldingene jeg får er viktigere enn man skulle tro. Jeg tar de til meg, alle som en. Det være seg om de er fulle av kjærlighet eller fylt til randen med hat. Jeg tar det jeg får og peiser på videre.
Det er innmari godt at det jeg lager treffer så mange. Mange fler enn jeg noen gang hadde håpet på å treffe. Det gjør meg glad, stolt og veldig, veldig ydmyk.
Jeg maler det jeg vil male. Uttrykker og kommuniserer ut det jeg mener. Men jeg merker at for hvert nye maleri (eller vegg) jeg starter på, krever det litt mer av meg. Jeg legger mer og mer igjen i bildene. Det er godt. Maleriene utvikler seg i takt med meg. Jeg kjenner mer og mer på forventningspress (om det er innbilt eller reelt aner jeg ikke, men likefullt så er det der.) Prosessen fra blankt lerret til ferdig maleri blir tyngre for hvert strøk. Men tyngre er ikke kjipt. Det er bra. Jeg elsker prosessen. Selv de gangene jeg hater bildene mine elsker jeg det. Det er dette jeg lever for. Det er dette jeg lever av.
Så det at folk setter pris på det jeg lager, og i tillegg forteller meg sine tanker, setter jeg så utrolig stor pris på. Etter å ha jobbet alene med verkene i måneder, så er det godt å høre hva andre ser, kjenner, føler i møte med bildene mine. Ofte oppdager de ting jeg ikke hadde tenkt på, som igjen gir bildene en ny dimensjon for meg igjen.
Som for eksempel dette bildet jeg fikk tilsendt her om dagen:
En bit av veggen "Mere fart" jeg har malt på Bakklandet i Trondheim.
Avsenderen kunne fortelle meg at sønnen hans alltid peker på skoen og sier at det er et helikopter. Det er så kult det. Pjokken på to-tre år ser kunsten på sin måte. Og når kunstanmelderen i Adresseavisen ser samme veggmaleri ser han referanser til Rokokkomalerier, som jeg selv ikke så før han påpekte det. Både pjokken og anmelderen har gitt verket nye dimensjoner for meg.
Dette var bare et eksempel. Det har kommet så utrolig mange. Jeg tar de til meg. Alle som en. Takk for at dere bryr dere. På ekte!
En annen ting som har fått øyenbrynene mine til å heve seg i overraskelse og glede er alle forespørslene om når og hvor min neste utstilling er. Jeg har vært litt vag og avventende med å fortelle det, men jeg føler jeg skylder dere som har etterspurt infoen å ramse opp planene.
I går postet skandinavias eneste kunst-vlogg nyheten om at jeg kommer til Bergen:
Det gleder jeg meg max til! Men jeg tenkte jeg kunne ramse opp resten også (listen er ikke sååå lang altså, men så har dere kontroll liksom).
Jeg begynner med en bonus: i oktober i år lanserer jeg barneboken "Hva er det eeeeegentlig plass til inni en blyant? Hva som helst?", mer detaljer rundt dette kommer senere. Blir gøy!
Så, listen:
FEBRUAR 2018: Separatutstilling på GALLERI GEO, Bergen.
NOVEMBER 2018: Separatutstilling på GALLERI SG, Trondheim.
SEPTEMBER 2019: Separatutstilling på GALLERI KRANE, Tromsø.
Jeg er også i samtale med andre spennende gallerier, så plutselig blir listen utvidet (både geografisk og i antall).
Jeg har dog lovt Tromsøgalleriet nye malerier i høst, så de av dere som bor i nord kan se fram til nyheter om ikke lenge :)
Starten på noe nytt.
Jeg takker igjen for alle tilbakemeldinger og forespørsler. Gleder meg til å stille ut i de aktuelle byene. Vil du at jeg skal herje i din by? Tips ditt favorittgalleri om meg da vel ;)
High five og klem, Ståle