Opprinnelig publisert i Adresseavisen 30.07.2018
Det var en gang to vandrere som kom traskende inn til Nidaros. De kom gående med sekk, stav og storsinn, litt som om Kittelsen og Caprino hadde fått et kjærlighetsbarn. Med sjarmerende felemusikk, finvær og hele pakka.
Ei dame og en kar, begge ikledd sjumilsstøvler og en vilje av stål. De kom gående fra en plass vestenfor sol og østenfor måneformørkelse. De hadde gått langt og lengre enn langt, ja helt fra utlandet hadde de gått. Fra kontinentet, med gnagsår og pågangsmot, omsider kommer de ned via Byåsen og inn til Ila.
Vakre, vakre Ila lå der som en pose Godt & Blandet og bydde seg fram i solsteiken. Store industribygg og små, sjarmerende trehus lekte sammen til lyden av bølgeskvulp på kanten av byen de var kommet til. Det hele var som en lykkelig scene fra din favoritt terningkast-fire-musikal. Selv om store deler av denne vakre bydelen var i gråeste laget, likte de det de så og hørte. Tørrforlukta la heller ikke noen demper på stemningen. De så potensialet.
Årene går. Tre lange og tre breie. De to som kom gående har nå virkelig fått byen under huden. De har bosatt seg her. De mestrer språket. De jobber her og lever her. Som et kjøleskap i en fancy kjøkkeninnredning er de godt integrert. Så godt at verken nettroll, vetter eller drager kan vippe dem av pinnen. Men de vil noe mer. De vil se byen blomstre.
Mens futen insisterer på å bygge monsterhaller på deler av riket, som burde vært park med hoppeslott, og fogden higer etter å ødelegge høyskoleparker, ser vandrerne potensial i de grå fasadene i Ila. De vil utsmykke fasadene med kunst. Gatekunst. Bringe kunsten ut til folket. Slik at både lokalbefolkning og turister kan se kunst utenfor slike trivielle ting som åpningstider. Løsningen ble Trondheim Gatekunstfestival.
Festivalen fargela forstaden og folk gikk fra forstanden i pur glede. Ila ble plutselig et «must see» for alle som var i byen, og kunsten trakk folk til seg som møll mot en lampe i mørket. Lokale butikker åpnet på gateplan, utesteder, konditorier, gallerier og forretninger gikk med heidundrende overskudd og spyttet igjen inn midler i nærområdet sitt. Bydelen vokser. Byen vokser. Kongeriket vokser og alle danser selv om Veslefrikk ikke spiller på fela lenger (den har Tidal tatt).
Snipp snapp snute, så var det eventyret ute.
I februar 2017 får jeg en melding fra en av vandrerne (Thanh Doan). Han ønsket å løfte byens fasader til nivåer vi ellers ser rundt om i verden. Han lurte på om jeg, som jo innimellom maler en del fasader, visste om noe større miljø. Jeg svarte som sant var at jeg ikke visste om så veldig mange som drev med gatekunst her i byen.
Det stoppet ikke Thanh og den andre vandreren (Andrea Rakela). De arrangerte en debatt, søkte om midler, sto på og landet nok midler til å begynne arbeidet.
Spol litt fram og vips, nå har de landet en av verdens absolutt herligste karameller når det gjelder veggmalerier, nemlig italienske Millo. Sammen med en dunge andre kunstnere skal han nå fargelegge Ila. I love it!
Det er det jeg liker med kunst i gatene, det gjør byene bedre å bo i. Bedre å være i, besøke og oppdage. Ingenting gjør meg gladere enn å se turister ta bilder av kunst i gatene, i stedet for å fylle rullen til randen med bilder av Nidarosdomen, sukkerbiten øverst i Småbergan og/eller tårnet på Tyholt.
Nå ble denne teksten litt vel fantasifull og malende, men jeg er oppriktig glad for at Andrea og Thanh har gjort dette. Gjør dette. De får byen vår til å spire. Blomstre! Dessuten tenkte jeg ut teksten da jeg padlet kajakk ned Nidelva her om dagen. Eller, jeg padlet nesten ikke, jeg lot meg drive med av elva. Forbi vakre hus, hager, graffiti, andeflokker og laksefiskere. En slik tur bør enhver unne seg. Man blir drømmende og slørete i blikket av mindre.
Makan til nydelig by vi bor i altså, og den 25. august blir den enda vakrere. Takket være de to «vandrerne», en håndfull kunstnere fra inn- og utland og et brennende engasjement for byutvikling og gatekunst. Jeg gleder meg!